eller, som det står i e24 i dag: "Ras av nye redningspakker … Sentralbanker over hele verden vil trolig kaste ut nye livbøyer denne uken i et forsøk på å roe ned panikken som fortsatt herjer i finansmarkedene."

Hvorfor virker ikke redningspakkene?

La oss tenke oss følgende situasjon: Du har et sterkt ønske om å legge ut på en reise. Men du vet ikke om din bil går, du vet ikke om du finner et verksted hvis bilen skulle gå i stykker, du vet ikke om du får kjøpt bensin underveis, du vet ikke om togene går, du vet ikke om andre transportmåter er tilgjengelige, du vet ikke om spisesteder langs ruten er åpne - mao. du vet ingen ting om alle de detaljer som gjør reisen mulig å gjennomføre. Og hva gjør du da? Du blir sannsynligvis hjemme.

Tilsvarende er det også innen finansnæringen: aktørene vet ikke om det om en liten stund kommer nye redningspakker med andre betingelser, betingelser som gjør at det de foretar seg vil ha andre effekter enn de hadde tenkt seg. Og det kan være store verdier det står om, resultatet kan være vekst eller nedleggelse, stor fortjenste eller stort tap.

Det finansmarkedene gjør er å kanalisere midler inn i nye prosjekter (eller inn i opprettholdelse av gamle prosjekter). Men hvis de ansvarlige, de som skal fatte beslutninger om å investere eller ikke, ikke kjenner de rammebetingelser som vil gjelde, og hvis de ikke vet hva som kan være relevant for dem i neste redningspakke, da holder de seg hjemme, dvs. de lar være å gjøre noe, dvs. de investerer ikke.

Mao., stadig nye redningspakker fører bare til at investorer holder seg i ro. Det er derfor redningspakkene ikke virker.

Det som kan få slutt på krisen er altså at det ikke kommer flere redningspakker. Helst burde det ikke komme noen, og de pengene som staten bruker på slikt burde ikke vært tatt fra skattebetalerne og bedriftene i det hele tatt.

Det som kan løse krisen er at myndigheten sier: vi gjør ingen ting. Da vet alle som er i markedet hva de har å forholde seg til, de vil finne de beste måter å komme ut av problemene på, og økonomien vil begynne å vokse igjen.

Vi tillater oss å minne om opprinnelsen til uttrykket laissez-faire: En gan på 1700-tallet spurte den franske finansministeren en forsamling entreprenører og kapitalister om hva han skulle gjøre for dem - økonomien sto i stampe og han ville få den i gang igjen. En av deltagerne på møtet svarte "Laizzes nous faire!" – "la oss få være i fred!"

M;ao. kun dersom rammebetingelsen er stabile vil produksjon og handel komme i lage igjen.

Så det beste myndighetene kan gjøre er å si at alle skattesatser halvers, alle reguleringer vedtatt de siste 10 år oppheves (dette er bare det første skritt), det kommer ikke nye skatter og nye reguleringer, kontrakter inngått i gull vil bli håndhevet av rettsapparatet, og ellers så lar vi dere få være i fred.

Da ville finanskrisen være over på et blunk, og den økonomiske veksten vil bli betydelig. Og hvis dette ble stående ved lag ville det ikke komme flere finanskriser.