Det er i dag syv år siden 19 militante muslimer kapret fire passasjerfly og førsøkte å styrte dem inn i viktige symbolske bygninger i USA. Tre av de kaprede flyene nådde sine mål, og innpå 3000 tilfeldige sivile amerikanere ble drept, de aller fleste av dem var folk som var tidlig på jobb i World Trade Center.

USAs svar på dette – i første omgang å invadere og så avsette de tyraniske regimene i Afghanistan og Irak - var feil uttenkt og svakt gjennomført. Den som hadde hovedansvaret for dette var den da angrepene skjedde den relativt nyinnsatte president George W. Bush.

Det er dog all grunn til å tro at dersom USA hadde hatt en annen president ville reaksjonen fra USA ha vært enda svakere; i de mange angrep som skjedde mot USA fra militante muslimer mellom 1979 (da USAs ambassade i Teheran ble okkupert, en okkupasjon som varte i innpå halvannet år) og 2001, var reaksjonen fra USA nærmest ikke-eksisterende: det var ingen reaksjon på angrepet på USS Cole i 2000, det var kun en liten reaksjon på angrepene mot ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, det var kun en kriminaletterforskning etter angrepet på World Trade Center i 1993, det var ingen reaksjon etter angrepet som drepte 200 amerikanske soldater i Beirut i 1983, det var kun ettergivenhet etter dødsdommen mot Salman Rushdie i 1989, osv. De presidentene som var ansvarlige for denne passiviteten og ettergivenheten var Carter, Reagan, Bush sr, og Clinton.

Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av. Men han har én god egenskap, han står fast på sine meninger. Han er ikke en opportunist, han er ikke ettergivende, han står imot press, han kjører sitt løp selv om mange er uenige med ham

Nye avsløringer viser hvor hardt han har kjempet mot sine egne offiserer og sine egen byråkarter for å få gjennomført det han ønsket. Den kjente journalisten Bob Woodward er nå ute med sin fjerde (!)
bok om Bushs presidenttid, og et kort utdrag av denne er gjengitt i Washington Post 9. september. Det handler om situasjonen for ca ett år siden, hvor Bush ønsket en kraftig økning av antall tropper i Irak for å vinne krigen, en «surge» som i dag har vist seg å være det som skulle til for å vinne krigen (ett eksempel på den store fremgangen ligger her: http://www.usatoday.com/news/world/iraq/2008-09-01-iraqnews_N.htm).

Vi siterer fra Woodward (det er langt, men verd å lese):

«Retired Army Gen. Jack Keane came to the White House on Thursday, Sept. 13, 2007, to deliver a strong and sober message. The military chain of command, he told Vice President Cheney, wasn't on the same page as the current US commander in Iraq, Gen. David H. Petraeus. The tension threatened to undermine Petraeus's chances of continued success, Keane said….

As Keane was laying out his view, President Bush walked in.
"I know you're talking to Dave," Bush said to Keane. "I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns." The JCS had not favored the surge of 30,000 troops that Bush had decided was essential to quell the escalating violence in Iraq; the chiefs were deeply worried that the surge left no strategic reserve for an unexpected crisis elsewhere.

Keane repeated what he had just told Cheney: The JCS and Adm. William J. Fallon, Petraeus's boss at Central Command, were insisting on studies and reports to justify even the smallest request for more resources for Iraq. Their persistent pressure, pushing Petraeus for a faster drawdown, was taking its toll….

Bush said he wanted Keane to deliver a personal message to Petraeus from his commander-in-chief. After Bush laid out his thoughts, Keane went to the large West Wing lobby, sat among the couches and chairs and wrote out the president's words….

[Keane and Petraus] sat alone. Keane took out the piece of paper and read the president's message, verbatim, aloud to Petraeus:

"I respect the chain of command. I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns. One is about the Army and Marine Corps and the impact of the war on them. And the second is about other contingencies and the lack of strategic response to those contingencies.

"I want Dave to know that I want him to win. That's the mission. He will have as much force as he needs for as long as he needs it. [Uthevet her.]

"When he feels he wants to make further reductions, he should only make those reductions based on the conditions in Iraq that he believes justify those reductions. These two concerns that we are discussing back here in Washington—about contingency operations and the needs of the Army and the Marine Corps—they are not your concerns. They are my concerns.

"I do not want to change the strategy until the strategy has succeeded. I waited over three years for a successful strategy. And I'm not giving up on it prematurely. I am not reducing further unless you are convinced that we should reduce further."
It was a message of total support. No ground commander could ask for more….[Uthevet her.]

When I asked the president in May 2008 about his message, Bush explained why he had felt a need to send it.

"I just want Dave to know that I want to win," he said. "And whatever he needs, obviously within capabilities, he'll have. I don't want my commander to think that they're dealing with a president who's so overly concerned about the latest Gallup poll or politics that he is worried about making a decision or recommendation that will make me feel uncomfortable."

Selv om Bush har vært svak og ettergivende også i sitt svar på angrepene 11. september 2001, har han – hvis vi skal dømme etter hans forgjengeres rulleblad - gjort mer enn noen annen president ville ha gjort.

Vi vil tro at historien vil vurdere Bush jr langt bedre enn folk som Woodward & co vurderer ham i dag.

Men for ikke å bli misforstått vil vi gjenta følgende: «Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av.»