I innpå 100 år har liberalistiske teoretikere hevdet at statlig innblanding i økonomien fører til kriser. De har sagt at dersom staten ved tvang hindrer frivillig samkvem mellom mennesker, og pålegger dem å gjøre ting de ellers ville ha gjort, så vil det nødvendigvis ende med økonomisk kriser (som innebærer konkurser, arbeidsløshet, prisstigning, økende fattigdom, etc.).

Nå har samtlige regjeringer i USA siden Coolidge (president 1923-1929) ført en politikk som innebærer sterk statlig innblanding i økonomien: de har inflatert pengeverdien, innført et stadig mer variabelt og komplisert skatte- og avgiftssystem, innført en rekke subsidie- og støtteordninger, regulert handel innen USA og mellom USA og andre land, osv.

De har hindret virksomheter i å gjøre enkelte ting som de ønsket å gjøre, og de har pålagt andre å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Dessuten har de svært ofte gått inn og reddet store bedrifter som fikk problemer.

Det er slike ting som skaper økonomiske kriser. Dersom staten holder seg helt unna og ikke blander seg in i økonomien på noen måte, vil man ikke ha kriser.

Som sagt var president Calvin Coolidge den siste presidenten som førte en noenlunde god politikk. Etter at han gikk av tidlig i 1929 kom det kraftige varsler om en sterk omlegging av den stort sett liberalistiske politikk hann hadde fulgt, og man fikk børskrakket i oktober 1929. President Hoover, som etterfulgte Coolidge, gjorde mye galt, og enda verre ble det da president Roosevelts politikk forlenget krisen og førte til "de harde tredeveåra".

Jo lenger statlige inngrep pågår, jo større blir problemene, og jo verre blir krisen so må komme. Den krisen som vil ramme oss nå, dersom politikerne ikke legger kraftig om i liberalistisk retning, kan bli hard.

(Hva som er den konkrete årsaken til det pågående krakket har vi redegjort for tidligere her, og vi vil også henvise til tråden Den økonomiske krisen i USA på vårt debattforum.)

For å unngå slike kriser må den økonomiske politikken legges kraftig om. Dette innebærer at myndighetene må trekke seg ut av økonomien. Dette betyr at det ikke må komme noen statlig redningspakker. Mao. president Bushs redningspakke må avvises.

Og til de flestes store overraskelse ble redningspakken avvist av Kongressen i går kveld.

Men dette er nok dessverre ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme over på en riktig politikk. Det ser nå ut til at grunnen til at noen republikanere stemte imot kun var at Demokratenes leder Nancy Pelosi i en tale la for mye av skylden for krakket på Republikanerne.

Det er helt feil å legge skylden kun på Republikanerne. Demokratene har ført akkurat samme politikk. De som har skylden for dette er alle som støtter det syn at staten skal blande seg inn i økonomien, og dette omfatter både Demokrater og Republikanere siden Coolidge.

Dette er ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme på rett kurs, det er business as usual, og det vil føre til de samme konsekvenser, dvs. krakk og kriser i årene fremover.

Det som antagelig kommer til å skje fremover er at redningspakken modifiseres noe, at Pelosi uttaler seg mer forsiktig, og at den statlig redningspakken så blir vedtatt. Deretter vil den økonomiske politikken forsette omtrent som tidligere, og om noen år vil vi igjen få et stort krakk. Før eller senere vil det komme et krakk som blir så stort at det ikke vil være mulig å komme med noen redningspakke, og da vil de komme en kolossal krise.

Det som bør skje er at man går over til ren kapitalisme så tidlig som mulig, dvs. at staten må trekke seg ut av økonomien. Som sagt, et første riktig skritt i denne retningen vil være å avvise statlige redningspakker, og la de firmaer som har oppført seg uklokt gå overende, og la andre overta og klart fortelle dem at staten ikke vil komme og redde dem dersom de opptrer uklokt. Videre må pengeenheten bli stabil, statlige pålegg om å gi lån til personer som ikke er kredittverdige må avikles, alle reguleringer av økonomisk aktivitet må avvikles, skattesystemet må forenkles, og skattenivået må ned. Kun full frihet kan gi fullt ansvar.

Vi frykter som sagt at intet av dette vil skje, og at vi derfor om noen år vil få et større krakk og en langt større krise enn den som avisene skriver om i disse dager.

La oss til slutt i dag si at enkelte norske kommentatorer og politikere sagt at det er en liberalistisk politikk som er årsak til krisen. Dette er så til de grader feil at man trygt kan si at de som sier dette ikke har fulgt med i timen. Om de har sovet i timen, har vært bevisstløse eller ikke er i stand til å lære skal vi ikke si noe om, men det er klinkende klart at det er mylderet av ulike typer statlig innblanding og pålegg som har forårsaket det som nå skjer.