Demokratene har nå reelt sett nominert senator Barack Hussein Obama som sin kandidat ved presidentvalget i november. Obama har vært senator i tre og et halvt år, og han har ingen utenrikspolitisk erfaring. Han er en rimelig god og karismatisk taler, men hans retorikk er tom og innholdsløs, man hans bakgrunn er fra sterkt venstreorienterte og sterkt religiøse miljøer. Sjelden har uttrykkene "empty suit" og "ulv i fåreklær" – ja, begge to! - passet bedre på en politiker enn på ham.

Obama er annerledes enn de demokratene som har vunnet presidentvalgene i 1976 (den ærlige, ukorrupte, naive og fjollete landsbygutten Jimmy Carter) og 1992 (den sjarmerende lurendreieren Bill Clinton), Obama er av samme type som de demokratiske kandidatene som tapte presidentvalgene i 1972 (McGovern), 1984 (Mondale), 1988 (Dukakis), 2000 (Gore) og 2004 (Kerry): venstreradikal, tilsynelatende velutdannet, og i form intellektuell og aristokratisk.

Kommentatoren William Bennet har gitt følgende nokså poengterte oppsummering: Obama er "a far left candidate in the tradition of George McGovern, albeit without McGovern’s military and political record. The Democratic party is about to nominate a far-left candidate in the tradition of Michael Dukakis, albeit without Dukakis’s executive experience as governor. The Democratic party is about to nominate a far left candidate in the tradition of John Kerry, albeit without Kerry’s record of years of service in the Senate. The Democratic party is about to nominate an unvetted candidate in the tradition of Jimmy Carter, albeit without Jimmy Carter’s religious integrity as he spoke about it in 1976. Questions about all these attributes (from foreign policy expertise to executive experience to senatorial experience to judgment about foreign leaders to the instructors he has had in his cultural values) surround Barack Obama. And the Democratic party has chosen him."

Den sittende presidenten er meget upopulær, og demokratene burde opplagt - under normale omstendigheter - vunnet det kommende valget. Men det ser ut til at demokratene har valgt en kadidat som ikke kan vinne.

Og republikanerne stiller med krigshelten John McCain (la oss skyte inn at vi synes han er en svært dårlig kandidat), en kandidat som under normale forhold ikke skulle kunne tape.

Så partiet som ikke kan tape har nominert en kandidat som ikke kan vinne, og partiet som ikke kan vinne har nominert en kandidat som ikke kan tape.

Forrige setning er kanskje i for stor grad laget for at den skal gi en snappy formulering, men det er et vesentlig innhold: Obama er en uvanlig kandidat, og den sittende presidenten er spesielt upopulær. Derfor er det grunn til å tro at det blir et spennende race frem mot valgdagen i november.