Det ser ut til at vi har urolige tider foran oss: gullprisen har steget kraftig, og prisene på olje/bensin og mat har også steget. Det er demonstrasjoner mot de høye prisene flere steder i verden. Det er grunn til å tro at stigende priser vil bli vanlig å noen år fremover, noe som kan føre til alvorlige uroligheter.

Men hvorfor har dette skjedd nå?

La oss ta et fugleperspektiv og se på de siste ca 50 år: 50-tallet var en relativt stabil periode med voksende velstand, 60-tallet var en brytningstid, og 70-tallet var meget urolig: arbeidsløshet, prisstigning, demonstrasjoner, streiker.

Hva skjedde på 60-tallet? (Vi legger stor vekt på det som skjedde i USA, USA er den sterkeste makt som finnes, og andre land i Vesten følger stort sett etter USA.) President Johnson brukte mye penger på Vietnamkrigen, og han ville bekjempe fattigdommen med offentlige overføringer. Dette førte til store økonomiske problemer; inflasjon, arbeidsløshet, fattigdommen ble ikke ble mindre – tidligere, da det ikke var noe offentlige tiltak mot fattigdom ble den stadig mindre.

President Nixon, som overtok etter Johnson, gjorde ingenting for å forbedre dette, tvert imot, og de økonomiske problemene fortsatte. Nixon var også den som endelig gjorde slutt på gullstandarden. Jimmy Carter overtok etter Ford som hadde overtatt da Nixon trakk seg pga Watergate, og han var enda verre: under ham ble alle problemer enda større.

Med Reagan, som slo Carter i et valgskred i 1980, kom det en liten endring, han la politikken noe over til høyre, og problemene begynte å forsvinne: økonomien ble langt bedre. Reagan gjennomførte noen skattelettelser, noe avbyråkratisering, noe privatisering, og han øket ikke den statlige regulering av økonomien i særlig stor grad. Samtidig gikk det en høyre-bølge over Vesten, og politikere som var nær Reagan ble valgt i andre land, for eksempel Thatcher i England (hun ble dog valg før Reagan).

80-tallet ble derfor en stabil periode med vekst, og denne forsatte inn på 90-tallet.

Etter Reagan og Thatcher fantes det ikke konservative politikere som våget å fortsette den relativt gode linjen. Både Bush sr og John Major gikk til venstre, og derved mistet de konservative initiatvet, og de venstreorienterte tok over: Blair i Engalnd og Clinton i USA.

Bill Clinton valgt til president i 1992, men hans venstreorienterte politikk ble i stor grad stanset av kongressen; han fikk ikke gjennomført noe av det han ønsket, det ble en stabil tid for næringslivet og den økonomiske veksten fortsatte.

Men så blir Bush jr valgt i 2000. Han er ingen Reagan-republikaner, han er en "big government conservative", og hans ideologi er "compassionate conservatism". Han øker ikke skattene, men på alle andre områder arbeider han for redusert frihet, han øker statlige støtteordninger og offentlig engasjement på en rekke områder, og han går inn for ytterligere reguleringer av næringslivet. Politikken som han og hans sentralbank fører er en sterk inflasjonspolitikk.

(Hans ideologiske guruer, de ny-konservative, er forhenværende sosialister som fortsatt har beholdt sitt kollektivistiske og altruistiske grunnsyn. Bush utformer sin politikk i samsvar med dette. Bush er religiøs, og også dette preger hans politikk. Vi ser dette også i svarene på terrorangrepene 11. september; Bush fører ikke en forsvarspolitikk som går ut på å knuse fienden, han fører en altruistisk krig som har som hovedformål å gi afghanere og irakere demokrati.)

Bushs økonomiske politikk, som altså inneholder en kraftig inflasjonspolitikk, fører til at pengene – dollaren - blir mindre verd, og det er dette som er den egentlige årsaken til at prisen på alt fra gull via olje til ris stiger: det er egentlig ikke prisen på varen som stiger, det er pengene som er blitt mindre verd. (dette gjelder først og fremst dollaren, men de fleste andre valutaer følger med).

Så vi frykter og regner med at problemene blir større fremover.

Det som kan gi en løsning er noe av det samme som skjede fra ca 1980, en ny høyre-bølge. Men da må det finnes politikere som kna gjøre en endring. Reagan gjorde noe, men langt mindre enn han hadde lovet, og langt mindre enn en god liberalist ville ha gjort. Men selv det lille Reagan (og Thatcher, mfl.) gjorde, førte til ca 20 år med stabil og voksende velstand. Nå ser det dessverre ut til at den venstreorienterte politikken som Bush (og tilsvarende ledere i andre viktige land) har stått for vil føre til kriser med arbeidsløshet, synkende velstand og i verste fall i denne omgangen, kanskje mangel på viktige varer.

Det ser dog ut til at folk flest på et vis forstår dette. Hvis vi ser på valgresultatene i en rekke vestlige land i de siste årene så ser det slik ut: Tyskland valgte konservative Merkel, Frankrike valgte konservative Sarkozy, Italia valgte konservative Berlusconi, i England fikk Labour sitt største valgnederlag på 40 år i det nylige lokalvalget, irene sa Nei til enda mer EU-byråkrati. Og i Norge har FrP og Høyre rent flertall på meningsmålingene.

Men lover ikke dette bra da? Nei, fordi ingen av disse politikerne kan gjøre selv det lille som Reagan og Thatcher gjorde. Og mht det som vil skje i USA med en ny president: McCain er svært ille, og Obama er enda verre.

Så vi må dessverre konstatere at vi er ikke så optimistiske mht de neste års utvikling.