Senator Hillary Clinton vant siste nominasjonsvalg med 10 prosentpoeng over den andre kandidaten, senator Barack Obama, og ingen av dem vil gi seg ennå. (Hadde Clinton tapt eller vunnet med en liten margin ville hun ha trukket seg.)

I de siste tiår har demokratens nominasjon blitt avgjort tidlig i racet, men denne gangen ser det ut til at kampen om nominasjonen vil pågå nærmest helt frem til konventet. Den eneste som kan tjene på dette er republikanernes John McCain: så lenge Obama og Clinton fortsetter å kritisere hverandre vil de svekkes begge to, og flere vil slutte opp om McCain.

Så hvordan vil det gå hos demokratene? Det er ikke mulig å si noe sikkert om dette ennå, men vi kan si noe om kandidatene som vi ikke har sagt før.

Obama har vist seg å være langt mer venstreorientert i sitt grunnsyn er tidligere var kjent. Han var aktiv som agitator for sterkt venstreorienterte saker da han var student, han har et nært forhold til den rasistiske og rabiate predikanten Jeremiah Wright, og han har et nært forhold til den tidligere terroristen William Ayers.

Hans politikk er et oppgulp av venstreradikale klisjeer som ofte var å høre for omkring 50 år siden, og hans utenrikspolitikk baserer seg på at USA er skyld i all elendighet i verden og at de fleste av verdens problemer løses hvis USA trekker seg ut. (Han forklarer hva han mener i en video som ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=dl32Y7wDVDs.)

Han virket i begynnelsen av kampanjen som en sympatisk og idealistisk ung mann som hadde hevet seg over rasespørsmålet, men etter hvert som hans politikk er blitt gjennomskuet av velgerne klarer han ikke å få til en avgjørende seier over Clinton. Hans rådgivere har derfor nå begynt å antyde at Obamas manglende suksess skyldes at amerikanerne fortsatt er et rasistisk folk. Men slike uredelige tricks er helt vanlige fra venstreorienterte politikere.

Det virker rimelig sikkert at dersom Obama blir nominert så vil han ikke klare å slå republikanernes John McCain.

Hva så med Hillary? Hun har også mange fiender. Hun er den type kvinne som mange – både kvinner og menn – misliker; hun er kunstig, hun er falsk, hun er løgnaktig, hun er intelligent, hun er sterk, hun er ambisiøs. Hun er mao. en gjennomført umoralsk person med ambisjoner og maktbegjær, og at hun da har valg politikken er helt naturlig.

Politisk sett er også hun i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men hun vil - opp til et punkt - gi avkall på sine overbevisninger dersom det kan gi henne makt.

At hun er en løgner og opportunist er velkjent, og dette har vi kommentert tidligere, men det kommer stadig flere eksempler. Nå sier hun at hun er og alltid har vært imot NAFTA (frihandelsavtalen for Nord-Amerika), men da hun var presidentfrue var hun som sin mann en sterk tilhenger av den. Kilde: http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/13/hillary-cynical-on-nafta/.

Og vi tar med ett poeng om hennes utenrikspolitikk: hun har sagt at dersom Iran angriper Israel vil USA støtte Israel med alle midler. Men hun sier også at USA på samme vis vil forsvare Emiratene, Saudi-Arabia og Kuwait dersom de blir angrepet. Kommentatoren Dick Morris omtaler dette som at hun er "Nuts on Nukes". http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/21/nuts-on-nukes-hillarys-mad-new-policy/#more-324.

Hillary har også ofte beskrevet seg som en meget erfaren politiker på høyt nivå: Men den eneste erfaringen hun hadde på høyt nivå var det mislykkede forsøket på å lede sosialiseringen av det amerikanske helsevesenet tidlig i sin ektemanns presidentperiode. Andre viktige oppgaver fikk hun ikke så lenge hennes mann var president. En vittig observatør sa at det å påstå at Hillary var med på høyt politisk nivå er som å si at Yoko Ono var med i the Beatles.

Så det er ingen tvil om at amerikanerne så langt har tre svært dårlige kandidater å velge mellom.

Det beste vi da kan håpe på er at presidenten blir blokkert av et motsatt flertall i Kongressen. Og den enste måten dette kan skje på er at Clinton blir valgt. Men dette ser nå ut til å være en helt usannsynlig resultat av dette presidentvalget.