Det gikk som det måtte gå. Statsråd Mauela Ramin Osmundsen gikk i går av som barne- og likestillingsminister. Dette skjedde etter at hun var blitt avslørt som en løgnaktig og korrupt person. Vi skal ikke gå i detaljer på denne prosessen her, den kan man lese om i tusenvis av avisartikler i den siste uken, bla. her, og i vår kommentar for et par dager siden.

Det som skjedde var at hun reelt sett sa opp et barneombud som hadde vært kritisk mot den sittende regjeringen for isteden å ansette en venninne i jobben, og at hun dels ikke la kortene på bordet om sitt forhold til denne venningen og dels lot være å fortelle statsministeren den hele og fulle sannhet om enkelte trinn i prosessen da han ba henne om det. Og ifølge Dagbladets forside i dag sa hun til en hun hadde snakket med under ansettelsesprosessen at "Dette trenger ikke komme ut", dvs. "ikke fortelle noen om dette!". Hun måtte gå av, og det var fullt ut som fortjent.

Men en annen som også fikk som han fortjente var statsminister Jens Stoltenberg. Han sa i går at "denne dagen skulle jeg gjerne vært foruten", og med dette mente han at en dag hvor han finner ut at en statsråd har løyet for ham, og dette kun et halvt døgn etter at han har gitt vedkommende statsråd sin fulle støtte og forsvart henne mot den kritiske journalistikken som pressen utsatte henne for, ikke er en god dag.

At regjeringen og statsministeren er svekket er opplagt, og dette er forøvrig en god ting.

Men sannheten er at Stoltenberg ved å ansette Ramin Osmundsen laget ris til egen bak.

Som kjent måtte Ramin Osmundsen for ikke lenge siden gå av fra sin lederstilling i UDI etter at det var blitt rimelig klart at hun hadde løyet om visse forhold internt i UDI.

Til tross for dette tar statsministeren henne inn i regjeringen ved omdannelsen i høst.

Stoltenberg skifter altså ut den rimelig dyktige (sett fra Arbeiderpartiets side) Karita Bekkemellem for å ansette Ramin Osmundsen. Hvorfor henne? Antagelig fordi Stoltenberg da ville kunne score høyt på alle kvoteringsindekser; venstresiden mener at kvotering er langt viktigere ved ansettelser enn å legge vekt på dyktighet og egnethet: Ramin Osmundsens er farvet, hun er kvinne, hun er innvandrer. (At Bekkemellem måtte overlate sin plass til en langt mindre egnet person er også uttrykk for en slags poetisk rettferdighet, Bekkemellem har også støttet alle mulige kvoteringsordninger, og her ble hun ersattet av en som scoret bedre på kvoteringsindeksene enn henne selv.)

Stoltenberg foretrakk å score et hat trick mht kvotering heller enn å legge vekt på dyktighet og egnethet, og han fikk som fortjent.

Og hvor blir det nå av Ramin Osmundsen? Hun vil neppe få noen viktig jobb i det private, og noen lederstilling i det offentlige vil hun neppe få. Så den eneste mulighet vi ser er at hun får en stilling i FN-systemet. Der vil hun drukne i et stadig voksende byråkrati og meningsløse konferanser, så dette er vel beste vi reelt sett kan håpe på. Og dette vil for henne være som fortjent.