Hva skjer i Danmark? Eller, hvorfor skjer det? I den siste uken har ungdom, hovedsaklig med innvandrerbakgrunn, stiftet mer enn 200 branner i et titalls byer rundt omkring i Danmark. Skoler, barnehaver, bibliotek, biler og leiegårder er forsøkt brent ned, og i mange tilfeller har forsøkene vært vellykket.

Norske journalister har sagt at årsaken et danske aviser nylig valgte å trykke Muhammed-tegningene enda en gang, og dermed gjør de som de ofte gjør, de setter likhetstegn mellom innvandrer og muslim.

Disse ungdommene skal visstnok være misfornøyd med sin status i Danmark, de har lav eller ingen utdannelse, de har ikke jobb, de føler seg utenfor og maktesløse, og derfor svarer de naturlig nok med å sette fyr på biler og skoler i sitt nærmiljø.

La oss før vi går videre ha sagt det samme skjedde i Paris for et par år siden og det skjer også i Syd-Sverige, dette uten at Muhammed-tegningene hadde noe med det å gjøre.

Så hva har skjedd? Det har til alle tider vært folkeforflytninger, men ingen innvandrere er blitt møtte med så stor velvilje som de som kom til Europa de siste tiår. Enorme grupper innvandrere ble møtt med store støteordninger; de fikk mat, klær, hus, utdannelse, lommepenger, tilbud om jobb ellet trygd hvis de ikke fikk jobb. Praktisk talt alle i Vesten har vært genersøe og ettergivende overfor innvandrerne (selv om enkelte rasistiske overgrep mot dem også har forekommet).

De aller fleste innvandrere har klart seg godt. De aller fleste innvandrere lever bra liv med stabil inntekt og stabil jobb. Dette gjelder også mange muslimer.

Det er dog enkelte som ikke har fått jobb, og at disse etter hvert blir fortvilet er ikke å bli overasket over. Men hvorfor har de ikke fått jobb?

For å kunne få seg en jobb må man tilpasse seg et marked. Man må kunne språket, man må oppføre seg med respekt overfor de man arbeider med og overfor sine kunder, og man må ha en evne til å produsere noe som det er etterspørsel etter.

Det er her enkelte innvandrer har sviktet. Til tross for gratis skoletilbud og andre støttetiltak har de ikke villet integrere seg, de har ikke skaffet seg en utdannelse som innebærer at de kan være produktive, og de har ikke villet lære seg språket godt nok. Ofte er det også slik at dette ikke gjelder innvandrerne, men det gjelder deres barn.

Dessuten har et gjennomregulert og derved lite fleksibelt arbeidsmarket gjort det vanskeligere for enkelte å skaffe seg jobb, og når de som ikke får jobb ikke behøver å skaffe seg jobb fordi de kan leve på trygd, blir de enda mer satt utenfor det vanlige samfunn.

Så situasjonen er slik: unge muslimske menn med innvandrerbakgrunn som ikke respekterer det samfunn de lever i har ikke villet integrere seg, dvs. lære seg språket, skaffe seg utdannelse som er nødvendig for å få seg en god jobb, er blitt møtt med et stivbent arbeidsmarked og er blitt værende som trygdemottagere.

I tillegg, i og med at islam er blitt stadig sterkere de siste tiår, støtter mange av dem islam og dermed en del skikker som i Vesten oppfattes som barbariske (tvangsekteskap, æresdrap, motstand mot ytringsfrihet, etc.) Videre ser de ned på Vesten og betrakter det som gjennomført umoralsk. At mange i Vesten da etter hvert er blitt skeptiske til dem er da ikke overraskende.

Unge muslimer er i de siste år blitt mer militante, de protesterer mot det siviliserte samfunn i Vesten og vil ikke akseptere de verdier som finnes der, de vil ha et samfunn preget av sharia. Det vil de ikke klare med det første, men hvis de klarer å ødelegge viktige bestanddeler av det siviliserte samfunn, så ser det ut til at de er fornøyde med det i første omgang.

Men hva er problemet? Det er skadelig å ha et samfunn hvor folk har rett til å motta støtte fra staten, i slike tilfeller vil det alltid være noen som er misfornøyd fordi de ikke får mer enn de får (det er rimelig å anta at blant ildspåsetterne i Danmark finnes også de som mistet sitt kommunalt finansierte såkalte samfunnshus for noen måneder siden), og enkelte av de som er misfornøyde vil hevne seg ved å angripe "samfunnet".

Et annet problem er at kriminelle går fri, dvs. at de får svært lave straffer. Dersom alle hadde visst at en som satte fyr på en bil eller en skole ble tatt av politiet og fikk minst ti år i fengsel så vil vi tro at antall slike påsettelser ville ha vært meget lite. Og hvis politiet hadde kapasitet til å ta seg av slikt, og ikke måtte bruke mye ressurser på å kjempe mot narkotika, smuglig og skatteunndragelser, ville alle slike problemer være svært nær null. Hvis i tillegg ingen hadde krav på noe fra det offentlige (unntatt beskyttelse mot kriminelle), men hadde all rett til å jobbe i et fleksibelt, dvs. uregulert arbeidsmarked og fikk beholde det de tjente, ville en rekke andre faktorer som kunne utløse misnøye forsvinne.

Så de problemene vi ser i dag ser i Malmö, i København, og i en rekke andre byer, er et resultat av velferdsstaten. Kun en avvikling av velferdsstaten kan føre til at vi får løst dette problemet.

Det som trengs i aller første omgang er meget strenge straffer for ildspåsetterne. Vi vil dog tippe at dette ikke vil skje, vi vil tippe at det som vil skje er at de grupper som må har gjort opprør, dvs. hærvære og mordbrann, vil bi møtt med enda mer forståelse og enda flere støtteordninger, og at myndighetene vi bli enda mer ettergivende. Og dette er bokstavelig talt som å helle bensin på bålet.