I dag blir det utnevnt ny statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet. Det to heteste navnene er Helga Pedersen, som nå er fiskeriminister, og Anniken Huitfeldt, som nå er stortingsrepresentant.

Det er interessant på se de begrunnelser som benyttes for å kjøre frem disse som de mest aktuelle kandidatene. Pedersen er nestleder i Arbeiderpartiet, og grunnen til at hun forslås som ny barneminister er at hun trenger mer eksponering. Som fiskeriminister er hun noe anonym, og siden hun skal være en av de yngre som skal bære Ap inn i fremtiden, trenger hun å være mer synlig. Grunnen til at hun bør flyttes til Barne- og likestillingsdepartementet er altså at hun bør opptre mer i pressen. Kvalifikasjoner og innsikt mht barn er ikke nevnt i begrunnelsen for å flytte henne inn i Barne- og likestillingsdepartementet.

Det heteste tipset er nok Anniken Huitfeldt. Som begrunnelse for hennes kandidatur trekkes frem at hun i mange år har vært en av Stoltenbergs nære medarbeidere, at hun har lang fartstid i AUF/Ap, at hun lenge har vært på Stortinget (to perioder som vararepresentant, fast siden 2005), og at hun er leder for Aps kvinnenettverk.

Heller ikke om Huitfeldt trekkes det frem at hun har innsikt i eller interesse for spørsmål som har med barn å gjøre.

Riktignok har Huitfeldt tre barn, men siden hun har hatt en lang politisk karriere, en karriere som krever svært mye innsats og tid utenfor hjemmet, og i tillegg har tatt en tung utdannelse, har hun i hvert fall stor erfaring i å sette pass og oppdragelse av egne barn bort til andre. Da er hun vel også godt kvalifisert til å gjennomføre Aps politikk overfor barn.

Vi vil bare til slutt si at det ikke er slik at kvinners interesser, slik sosialister forstår disse, og barns interesser, rasjonelt forstått, er i overensstemmelse med hverandre. Tvert imot vil vi si at disse er i strid med hverandre.

Sosialistfeminister arbeider for at kvinner ikke skal arbeide i hjemmet med oppdragelse av egen barn, de ønsker at de skal ut i arbeidslivet utenfor hjemmet, og de har iverskatt en rekke tiltak som gjør det langt enklere for folk å overlate sine barn til andre. De ikke bare ønsker, men vil altså tvinge igjennom, at barn skal oppdras i barnehaver og lignende. Vi er av den oppfatning at det er klart best for barn å vokse opp i et hjem med begge foreldrene mye tilstede, og helst med en av foreldrene hjemme hele tiden i hvert fall inntil barnet begynner på skolen.

Vi kan altså ikke se annet enn at det er en motsetning mellom feminisme (slik den vanlige oppfatning av feminisme i dag er), og det som er best for barna. Det å da plassere Huitfeldt som barneminister er som å sette bukken til å passe havresekken.