Det er sjelden vi kan stille oss 100 % bak en norsk bok, men i dette tilfellet kan vi det: Onar Åms "Kampen om klimaet" er årets beste bok.

Bokens sentrale del påviser at det som vanligvis fremstilles som FNs klimapanels konklusjoner er mer enn usikre, dette i hovedsak fordi en viktig del av de statistiske metode som er benyttet er feil: profesjonelle statistikere har påvist at forskere tilknyttet klimapanelet ikke har sitt på det tørre mht til de statistiske metoder som er benyttet for å hevde at den temperaturøkning vi har hatt de siste årene er ekstrem (det er dette som ligger i den såkalte "hockykøllegrafen", en graf som reelt sett sier at temperaturutviklingen har vært noenlunde jevn og flat i lang tid, før temperaturen plutselig stiger de siste tiår).

Åm viser at enkelte tilknyttet klimapanelet også er lite villige til å følge vanlige videnskapelig fremgangsmåte mht å korrigere feilaktige teorier.

Men boken inneholder også mye mer enn dette: blant annet innholder den en skisse av fremtidig teknologiutvikling, en skisse som er langt mer realistisk enn det man vanligvis ser, og den kommer også inn på hva som er de beste forutsetninger for videre fremgang og øket velstand.

Bokens undertittel er "Til forsvar for menneskeheten" – boken er skrevet som et forsvarsskrift for menneskeheten, dvs. Åm tar som utgangspunkt at menneskeheten sitter på tiltalebenken, anklaget for å ødelegge jordkloden gjennom sin energiproduksjon og verdiskapning, og at klimapanelet, godt støttet av politikere og journalister, opptrer som aktorat, dommer og fangevokter. Åm hevder at i denne rettssaken er forsvaret ikke kommet til orde, og hans bok er ment som et forsvarsskrift for menneskeheten.

Åm hevder at dagens klimapolitikk vil føre til en dom som innebærer en ytterligere reduksjon av friheten (økede skatter, mer reguleringer, begrensinger på verdiskapning), noe som er synonymt med en straff ("frihetsberøveøse"), og at dette vil kraftig redusere velstanden. Men Åm påviser i boken at tiltalte er uskyldig.

For å gi en kort oppsummering: Åms syn er at mennesket trenger frihet, og at kun frihet kan gi velstand. De begrenseninger i friheten som klimapolitikken innebærer er saklig sett ubegrunnede, og vil ha sterkte negative konsekvenser.

Til slutt vil vi for egen del igjen si at vi anbefaler boken på det varmeste, og så vil vi gi ordet til to andre kommentatorer, den første er en av de forskerne som sitter i FNs klimapanel, John R. Christy, og den andre er den norske energirådgiveren Hans Henrik Ramm (vi gjengir kun utdrag):

Først Christy:

"… I see neither the developing catastrophe nor the smoking gun proving that human activity is to blame for most of the warming we see.

There are some of us who remain so humbled by the task of measuring and understanding the extraordinarily complex climate system that we are skeptical of our ability to know what it is doing and why. As we build climate data sets from scratch and look into the guts of the climate system, however, we don't find the alarmist theory matching observations.

It is my turn to cringe when I hear overstated-confidence from those who describe the projected evolution of global weather patterns over the next 100 years, especially when I consider how difficult it is to accurately predict that system's behavior over the next five days.

Mother Nature simply operates at a level of complexity that is, at this point, beyond the mastery of mere mortals (such as scientists) and the tools available to us.

Others of us scratch our heads and try to understand the real causes behind what we see. We discount the possibility that everything is caused by human actions, because everything we've seen the climate do has happened before. Sea levels rise and fall continually. The Arctic ice cap has shrunk before. One millennium there are hippos swimming in the Thames, and a geological blink later there is an ice bridge linking Asia and North America.

My experience as a missionary teacher in Africa opened my eyes to this simple fact: Without access to energy, life is brutal and short. …"

Så Ramm:

"Hovedpoenget i "Kampen om klimaet - til forsvar for menneskeheten" er at det aldri har vært noen rettferdig, kontradiktorisk prosess før "hele verden" bestemte seg for å legge skylden for klimaendringene på menneskene. FN’s klimapanel ble utnevnt til påtalemyndighet, etterforsker, dommer og jury. Det ble ikke oppnevnt noen forsvarer for tiltalte med like rettigheter og ressurser som rettsstater ellers gjør.

I enhver sivilisert rettssal er det slik at tiltalte skal frikjennes så lenge det finnes en annen plausibel mulighet. I denne saken finnes det faktisk en annen hovedmistenkt, nemlig solen, som imidlertid aldri er blitt skikkelig etterforsket og langt mindre satt under tiltale.

Så bestemte verdens politikere seg for å stole på de forhåndutnevnte sannsigere og iverksette dommen, som er store bøter og vesentlig frihetsberøvelse for enkeltmenneskene...."