"Skal det være slik?" spør en skribent i et helsides debattinnlegg i Klassekampen i går. Ingressen lyder som følger: "Jeg fikk raskere operasjon fordi jeg sto på krava – skal det være slik?" Dette handler om en ressurssterk kvinne som fikk en diagnose som krevde rask behandling, men hun fant seg ikke i å stå i den norske helsekøen og kranglet seg frem til rask behandling.

Vi siterer fra det hun skriver etter at hun fikk gjennomslag for sitt krav om å bli flyttet frem i køen: "Jeg skulle opereres [kun] to dager senere [og ikke om tre uker, som opprinnelig bestemt]. Hvorfor fikk jeg det som jeg ville? Var det fordi jeg var journalist? Skal der virkelig være slik at man må stå på krava til de grader for å få en rask behandling når man har en kreftsvulst i brystet? Jeg er ressurssterk og jammen må man være det for å være syk?".

Nei, det er ikke meningen at det skal være slik, men i velferdsstaten må det bli slik, og det må stadig bli verre og verre.

Velferdsstaten – et system som innebærer at vi betaler mye av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige gi oss "gratis" helsetjenester, skoler, veier etc. – vil nødvendigvis føre til stadig høyere skatter, mer byråkrati, mindre effektivitet (i tillegg til mer kriminalitet, mer korrupsjon, mer ansvarløshet, et generelt forfall, etc.).

I et slikt system vil det være de som har forbindelser og de som er gode til å snakke for seg som klarer å sno seg i jungelen av lover, regler, bestemmelser og føringer, og som får de godene som opprinnelig var ment for alle, men som i stigende grad blir forbeholdt de ressurssterke.

I dette konkrete tilfelle gjorde nok legen det formelt korrekte, men dette ville ha redusert pasientens sannsynlighet for å bli helbredet. Pasienten gjorde da det hun måtte, hun sto på krava, laget bråk, og ble flyttet frem i køen.

Journalisten spør om hva som ville skje med de som er mindre taleføre enn henne – de vil kanskje stå i køen og kanskje bli uhelbredelig syke. Skribenten kommer ikke med noen konkret forslag til løsning, men det som er vanlig i dag er å rope på mer penger og effektiviseringer. Men dette er jo krav man har hørt en rekke ganger de siste tiårene, og de har jo ikke hjuplet, det er jo fortsatt problemer.

Etter vårt syn kan slike problemer ikke løses i velferdsstaten, kun et fritt system med private sykehus og med private sykeforsikringer og uten offentlig innblanding, kan løse disse problemene. Dette fordi et fritt system er effektivt og stadig blir mer effektivt. Denne stadige effektivitetsforbedringen fører til at velstanden stiger, og til at alle får det bedre. I et fritt system vil det være enkelt å skaffe seg jobber, og det vil være enkelt å tjene penger slik at man kan få seg et godt liv. Og frie mennesker er velvillige, og de som ikke kan klare å jobbe så godt vil nyte godt av den produktivitet som finnes i samfunnet.

Det som er venstresidens utgangspunkt er ren ønsketenking: "alle bør få gode helsetjenester med en gang, og dette kan kun sikres ved at staten ordner alt". I virkeligheten fører dette til at systemet blir tregere og tregere, til at alle får et dårligere tilbud (bortsett fra de som er ressurssterke eller har forbindelser). I et fritt samfunn vil alle ha mulighet til å klare seg godt, og hvor godt man får det avhenger av hvor godt man jobber – og å jobbe for penger er å tilfredsstille andre menneskers ønsker og behov. I et fritt marked er det behov for alle mulige talenter, og det er langt lettere å kunne jobbe så mye at man får en god helseforsikring i et fritt system enn det er å skaffe seg de forbindelser som må til for å klare seg i en stadig mer forfallen velferdsstat.

"Skal det være slik?" spørres det i artikkelen. Nei, men det må bli slik i velferdsstaten. Og den beste måten å unngå slikt på er å innføre frihet, dvs. å fjerne alle hindringer som velferdsstaten legger i veien for effektiv drift av de tilbudene vi alle ønsker å nyte godt av.