Alle vet at vårt pensjonssystem er i krise: "et pyramidespill" kaller eksperten Ole Gjems-Onstad det. Derfor har det vært bred politisk enighet om å gjennomføre en pensjonsreform, og et første skritt i denne var at AFP skulle avskaffes. (AFP, avtalefestet pensjon, innebærer at arbeidstakere kan pensjonere seg allerede ved 62 års alder, men uten at de får særlig mindre pensjon enn om de hadde ventet til de var 67).

Som kommentator Ola Storeng sier i Aftenposten i dag: "Fordi to tredjedeler av arbeidstagerne har rett til AFP, [en ordning som subsidieres av staten], blir det ikke rare pensjonsreformen hvis AFP blir stående uendret".

Og hvem er det så som vil bevare AFP? Jo i disse dager har Fellesforbundet sitt landsmøte, og vi siterer igjen fra Aftenpostens Storeng: "Et opprør mot endringer i den gunstige AFP-ordningen har fått vind i seilene. 450 tillitsmenn i Fellesforbundet har undertegnet et opprop med krav som i praksis kan undergrave hele pensjonsreformen.

Fellsforbundet er i bevegelse. Fellesforbundets påtroppende leder, Arve Bakke, støtter riktignok ikke opprørerne i alle deres krav. Men han fikk stor applaus på landsmøtet i Fellesforbundet da han sa at Fellesforbundet og LO må være villige til å ta en storstreik til våren for å beskytte AFP. LOs leder Roar Flåthen har uttalt seg i lignende ordelag. Dermed ser det også ut til at LO-ledelsen er i bevegelse …" (sitat slutt fra Storeng).

Man har altså et pensjonssystem som er i ferd med å bryte sammen, og så utreder man en reform og kommer frem til endringer som gjør at den kan bli noe mer holdbar. En reform vil nødvendigvis innebære at enkelte fremtidige pensjonister vil få utbetalt noe mindre i pensjon, og kanskje i en kortere periode, enn de hadde ventet seg. Men fagforeningene vil ikke akseptere dette, de vil gå til en storstreik for å bevare AFP.

Vi så en reportasje fra landsmøtet på TV i går. Flere av delegatene gikk opp på talerstolen og sa at de ville forsvare AFP-ordningen, men så vidt vi kunne se var det ingen som tok opp de økonomiske realiteter som var årsak til forslaget om å redusere ordningen. Det var en selsom forestilling.

Dette bare bekrefter enda en gang at det som venstresiden bygger på er en fornektelse av elementære økonomiske årsakssammenhenger. De er ikke villige til å innse at pyramidespill før eller senere bryter sammen, og slik som utviklingen går, tyder alt på at det vil skje før heller enn senere.

For vår del vil vi bare peke på at da dagens generøse alderspensjoner ble innført var det ikke uvanlig å jobbe til man var 70, og at man levde til man var ca 73. Pensjonene var da ment å dekke inntekten i ca tre år. I dag går mange av ved 62 års alder, og mange lever og er sunne og friske og bruker penger til de er 80 – de er altså pensjonister i innpå 20 år. Enhver burde forstå at da blir utgiftene langt større enn ventet. I tilegg til dette synker andelen av de som utfører produktivt arbeid, mens andelen av de som lever på trygd og derved forsørges av de som er i arbeid, øker sterkt. Dette kan i lengden ikke gå bra.

Dersom vi hadde hatt fullstendig private pensjonsordninger og en stabil pengeverdi, ville vi unngått alle disse problemene. Men så lenge folk flest tror at de kan la være å rette seg etter økonomiske lover, vil dette private systemet ikke ha noen mulighet for å bli gjennomført. Så vi vil anbefale alle, spesielt de som er unge, å sikre seg med ordninger som skal supplere de offentlige pensjonsordningene.