At det nå ble endringer i regjeringen kom ikke som noen overraskelse, men de endringene som skjedde var alle meget overraskende (bortsett fra én).

Det var meget overraskende at Karita Bekkemellem gikk ut av regjeringen. Vi har ikke observert at hun har vært dårligere eller mindre populær enn de andre statsrådene. Hennes etterfølger, Manuela Ramin Osmundsen, er et overraskende valg. Hun var for noen måneder siden direktør i UDI, men måtte trekke seg etter at det ble avslørt uregelmessigheter i UDI, og det er mye som tyder på at hun ikke oppførte seg på en ærlig måte i den prosessen. Vi tror at statsministeren her har gjort et dårlig valg.

At Bjørnøy og Djupedal gikk var ikke overraskende. Disse SVerne hadde ansvar for konkrete, avgrensede områder, og kollisjonen mellom SV-politikk og virkeligheten, selv i en sosialdemokratisk tolkning, ble for kraftig. Disse ble raskt upopulære og oppfattet som lite dyktige, og SVere ble raskt meget misfornøyde med dem. (Grunnen til at Halvorsen og Solheim ikke har mistet popularitet i samme grad kommer av at de ikke har hatt samme type konkrete, avgrensede arbeidsområder – det er derfor ikke så lett å konstatere avviket mellom det SVere forventer og det disse to statsrådene holder på med).

Solheim ble gjenstand for en noe underlig konstruksjon. Så vidt vi har oppfattet det skal han fortsette som bistandsminister, men han skal også som forventet overta som miljøvernminister. Det er klart at han vil være mye på reise, og da skal den nye statssekretæren for miljøsaker, Heidi Sørensen, drive regjeringens miljøarbeidet. Dette er som sagt en underlig konstruksjon, og vi lurer på hva som er årsaken til at Sørensen ikke ble statsråd etter Bjørnøy – kan det komme av at den som har vært den sterkeste kritiker av Bjørnøy i SV har vært Ole Gunnar Ballo, som er gift med Sørensen?

Djupedal var som kjent kunnskapsminister, men dette fungerte dårlig. Hans departement skulle stelle med alt fra barnehaver til universiteter og forskning, og det var muligens et for omfattende område. Dette departementet er nå delt i to. Djupedal erstattes av Bård Vegard Solhjell, som får ansvaret for de yngste som staten skal ta seg av, og av Tora Aaasland, som skal han ansvaret for de noe eldre innen undervisning og forskning.

Vi vet ikke mye om Solhjell, men vi vet at Aasland, som satt på Stortinget i to perioder frem til 1993, i hvert fall er en dyktig person.

Det kan virke som et helt logisk grep å dele Kunnskapsdepartementet i to; de områder som lå under Kunnskapsdepartementet – som sagt barnehaver, skole, høyskoler, universiteter, forskning - fungerte ikke godt. Det sosialdemokrater når noe ikke ungerer er ikke det de bør gjøre – å fjerne all statlig innblanding - det de gjør er å øke den statlige administrasjonen av og reguleringen av feltene. Når det etter hvert vil viser seg at ordningen med to departementer ikke fungere, da vil vi vel få tre eller fire eller fem departementer som dekker disse områdene? Sosialdemokrater tror alltid at løsningen på alle problemer er mer statlig styring og kontroll, men sannheten er at det er motsatt. Det er statlig innblanding som skaper problemer, mens reelle privatiseringer løser dem.

Vi vil også si en annen ting: Vi er overrasket over at SV fortsatt sitter i regjering. Regjeringsarbeidet har ført til en rekke tilbakeslag for de saker SVerer tror på. Regjeringsarbeidet har bekreftet at SVs politikere kommer i et for dem dårlig lys, dvs. dagslys, det har ført til et stort valgnederlag (nå i 2007), og til at oppslutningen om partet er omtrent halvert på to år. Det virker som om det er så viktig for ledelsen i SV å sitte i regjering at de er villige til å kjøre partiet fullstendig i grøfta for beholde taburettene. Men jo lenger de sitter i regjering, jo større sannsynlighet er det for at vi får en borgerlig regjering i 2009, ikke det at dette vil gjøre den store forskjellen på den politikken vi alle utsettes for.

La oss til slutt si at vi tror at det vil komme flere endringer i regjeringen lenge før neste valg.