Lingeklubben nedlagt

I forrige uke ble Lingeklubben nedlagt, og det var vemodig å se de gamle krigere i reportasjene som TV-nyhetene viste. Lingeklubben besto primært av de som under krigen var medlemmer av kompani Linge, og etter krigen dannet de klubben for å kunne holde kontakten med hverandre.

Vi siterer fra Forsvarsdepartementets omtale av saken:

Onsdag 17. oktober 2007 var alle gjenlevende medlemmer av Lingeklubben og deres pårørende, etterlatte etter medlemmer som ikke lenger lever, samt inviterte gjester fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet invitert til et arrangement på Akershus slott. Det var en vemodig, men verdig markering av en tidsepoke som nå er over. Under en høytidelig seremoni ble Lingeklubbens fane overlevert fra Lingeklubbens formann, Leif Aagaard, til forsvarssjef Sverre Diesen, som igjen leverte fanen videre til sjefen for spesialstyrkene, oberst Torgeir Gråtrud.

Lingeklubbens medlemmer har vært krigsheltene fra kompani Linge, som gjennomførte sabotasjeaksjoner i Norge fra sin base i Storbritannia under krigen. Gjennom årene har medlemmene holdt mange foredrag og skrevet flere bøker om sine opplevelser under krigen. Forsvarsministeren rettet en stor takk til medlemmene av kompani Linge, som kjempet for Norge og for nordmenns frihet under krigen. - Dere risikerte mye for å komme dere til Storbritannia. Og dere risikerte enda mer da dere dro tilbake til vårt okkuperte hjemland for å bruke det dere hadde lært mot fienden, sa Strøm-Erichsen.
Selv om Lingeklubben formelt er nedlagt, forsikrer medlemmene at de fortsatt vil etterleve klubbens motto, som oversatt til norsk lyder "Hold sammen – ta vare på hverandre", og at kontakten vil fortsette i mindre grupper. Strøm-Erichsen mener det vil inspirere fremtidige generasjoner at klubbens lokaler i bygning 8 på Akershus festning gjennom snart 28 år, vil bestå. Et samarbeid mellom FD, Forsvarets Skolesenter og Norges Hjemmefrontmuseum har gjort dette mulig.(Sitat slutt)

Som kjent drev Tyskland en kontinuerlig opprustning nesten fra første verdenskrigs slutt, og i 1939 brøt den varme krigen ut med Tysklands angrep på Polen. (Tidligere hadde Tyskland bla. annektert områder innenfor Østerrike, Frankrike og Tsjekkoslovakia uten at det kom noe militært svar fra Vesten).

Enkelte politikere i Vesten var klar over den faren som Nazi-Tyskland representerte, for eksempel Winston Churchill, men folk ville ikke høre på dem, den politikken som hadde allmenn oppslutning var Neville Chamberlains politikk, en politikk som innebar dialog og ettergivelse.

Også i Norge førte myndighetene på 30-tallet en passivitets- og ettergivenhetspolitikk overfor Tyskland, og forsvaret ble i realiteten nesten nedlagt. (Det var dog tendenser til styrking av forsvaret mot slutten av 30-tallet.)

Da Tyskerne angrep Norge 9. april 1940 hadde ikke Norge mye å stille opp, og krigen var over på noen uker: Norge var okkupert av Tyskland. Men det var enkelte unge menn som ikke fant seg i dette. De ble "gutta på skauen," og foretok mindre, men ofte svært viktige, sabotasjeaksjoner mot tyske anlegg og tyske soldater i Norge. Noen av disse motstandsfolkene fikk spesialtrening i England og ble fløyet over for å utføre sabotasjeaksjoner her – den første av disse aksjonene var Måløyraidet i 1941. En av de som deltok her var Martin Linge, som dessverre mistet livet i denne aksjonen. Den mest kjente aksjonen disse sto for var aksjonen for å hindre tyskerne i å få tungtvann fra Rjukan; en aksjon som muligens hindret Tyskland i å skaffe seg atomvåpen.

Uansett vil vi si at vi er svært takknemlige overfor alle de nordmenn som aktivt kjempet imot Tyskland og nazismen med militære midler. Krig er forferdelig, men er iblant nødvendig. Pga den ettergivenheten som Vestens politikere utviste overfor Tyskland på 30-talet ble en krig nødvendig, og vi bør være svært takknemlige overfor alle de som kjempet på de alliertes side.

Spesielt vil vi takke de gamle helter i Lingeklubben, som vi betrakter som representative for alle som kjempet for Norge og mot Tyskland under annen verdenskrig.

Vi vil også trekke følgende parallell: De politikerne som styrte på 30-tallet la i realiteten ned det norske forsvaret. I våre dager skjer noe lignende. Det norske forsvaret i dag er sultefôret, og kan i tilfelle krig bare yte en nærmest symbolsk motstand. Vi i DLF er meget foruroliget over dette. Vi lever i svært urolige tider, og vi burde ha et sterkt militært forsvar. Men så lenge de partiene som nå er store fortsetter å ha den ufortjent store oppslutningen de har, vil forsvaret bare bli mer og mer svekket for hvert budsjett som vedtas.

Vi er urolige for fremtiden: Russland rasler med sablene, Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, etc. Da er det ikke tid for dialog, da er det tid for å vise at man kan slå tilbake ethvert angrep! Vi vil heller at et angrep ikke skal skje enn vi vil ha en krig. I 1940 dro en rekke sterke og dyktige menn på skauen for å kjempe mot tyskerne, mange av dem ga sine liv, og vi er dem som sagt stor takk skyldig. Men vårt sterkeste ønske er at noe slikt ikke skal bli nødvendig en gang til. Men skal vi oppnå noe slikt må vi ha et sterkt militært forsvar.