"Tagges ned som aldri før. T-banens nye, hvite vogner er taggernes nye hovedmål. Malingspann slippes fra broer og syre tilsettes malingen [slik at den blir vanskelig å fjerne]. I år er 2000 taggeranmeldelser oversendt politiet".

Dette leste vi på forsiden av Aften i går.

Artikkelen på side 6-7 inneholdt blant annet følgende: "Allerede da den første av de nye T-banevognene ble klargjort for trafikk … snek taggere seg inn på området kamuflert som verkstedansatte." Videre: "T-baneselskapet har hittil i år brukt 15 mill kr på reparasjoner av tilgrisede vogner … men fordi ansatte ikke [alltid] har klart å fjerne taggene i løpet av en natt har flere avganger blitt innstilt" (sitat slutt).

Så det virker som om de metoder som hittil i hovedsak er blitt bruk for å stanse taggingen – annonsekampanjer, små bøter - ikke har hatt noen merkbar effekt.

La oss før vi går videre si at tagging er en alvorlig forbrytelse, og at det ikke finnes noen formildende omstendigheter. Man kan til en viss grad forstå en fattig som stjeler et brød, eller en elev som blir vrang og vanskelig og for eksempel begår hærverk når han trakasseres av en udugelig og maktsyk lærer, så slike typer kriminalitet har visse formildende omstendigheter, men å kline maling på en T-banevogn er kun et uttrykk for et ønske om å ødelegge og skade: slikt har som sagt ingen formildende omstendigheter.

Vi mener at tagging må stanses (enhver har all rett til å tagge det vedkommende selv eier, man har altså rett til å tagge sitt eget hus, men det vi snakker om her er tilgrising av noe som andre eier, og det er dette som bør være forbudt og som bør straffes), og at man må bruke de midler som er nødvendig, dvs. man må straffe taggere så hardt at taggingen opphører.

Hvis vi går ut i fra at dagens straffenivå for tagging er en bot på kr 2000 eller kr 5000, så er dette åpenbart en alt for mild straff siden taggingen fortsetter med like stor styrke. Hvis bøtene økes er det grunn til å tro at de ikke vil bli betalt, og da er man like langt.

Da er det eneste alternativet fengsel. Men hvor streng straff? Etter vårt syn må domstolene prøve seg frem (først må det dog på plass et lovverket som gir mulighet til dette). Dersom den første taggeren som tas (og det er enkelt å ta dem) får en straff på ett års fengsel, og dette fører til at taggingen opphører, da bør dette være straffenivået. Dersom taggingen forstetter, bør straffen økes til for eksempel to år eller fem år, osv. Mao. straffene bør jevnt økes inntil taggingen opphører.

Dette er en enkel bruk av loven om tilbud og etterspørsel (den brukes vanligvis om frivillig handel, men kan komme til anvendelse i tilfeller som dette): Kostnaden/straffen for taggeren/tilbyderen bør bli så stor at tilbudet opphører.

Tagging er svært kostbart; man eksperimenterer med belegg på vegger som skal gjøre tagging lett å vaske av, man eksperimenterer med malingstyper som lett lar seg fjerne, man bruker store mannskaper gjerne på nattestid for å fjerne tagging, osv. Dette innebærer store kostnader, og alt dette er fullstendig uproduktivt – og alt dette kunne ha vært unngått dersom man ga taggerne en passende straff.

Vi frykter dog at man også på dette området på vanlig sosialdemokratisk vis vil gjøre alt som er mulig for å forsøke å løse problemet unntatt det ene som virkelig vil løse problemet: å sette taggerne i fengsel!

Vi regner altså med at taggingen bare vil fortsette, og at vi også i tiden fremover vil se samme type overskrifter i Osloavisene som den vi så på forsiden av Aften i går.