Vi ble noe overrasket da vi så følgende på dagbladet.no nylig: "USAs utenriksminister Condoleezza Rice har bedt ekspresidentene Bill Clinton og Jimmy Carter om råd om Midtøsten".

Artikkelen innholder bla. følgende: "Rice er i ferd med å arrangere en fredskonferanse om Midtøsten i Annapolis utenfor Washington i november og håper å unngå å gjenta feil som er gjort under tidligere forsøk på mekling i Midtøsten.

Tidligere denne uka inviterte hun Jimmy Carter til en lengre samtale om hans innsats for fred i Midtøsten mens han var president. Samtalen gikk ikke inn på hans skarpe kritikk av Bush-administrasjonens politikk i Irak og andre steder.

Rice har også hatt en telefonsamtale med Clinton, som selv arbeidet intenst for enighet mellom Israel og palestinerne, uten hell.
Utenriksdepartementets talsmann Sean McCormack understreket av Rice, som er sovjetspesialist og historiker, ønsker å lære av historien for å forsøke å unngå å gjøre feil som er gjort tidligere.

Andre hun har søkt råd fra, er den tidligere Midtøsten-mekleren Dennis Ross og de tidligere utenriksministrene James Baker, Henry Kissinger og Madeleine Albright.

Rice sier at hun vil bruke mye energi i de siste 14 månedene av president George W. Bush presidentperiode til å oppnå en avtale om en palestinsk stat som lever i fred med Israel, noe ingen tidligere president har greid" (sitat slutt).

For det første ble vi overrasket over at noen spør Carter og Clinton om noe som helst, og spesielt om Midtøsten. Ingen ting av det disse har gjort har ført til fred i områder, noe som er opplagt for enhver.

For det annet er vi overrasket hvis Rice virkelig tror at det er mulig å komme frem til en forhandlingsløsning på den pågående krigen mellom Israel og ulike muslimske/arabiske terrorgrupper. Striden mellom disse består i en konflikt mellom på den ene siden et vestlig orientert, sivilisert og ganske fritt samfunn, og på den annen side, grupper som ønsker på kaste jødene på sjøen, eliminere staten Israel, og innføre sharia-diktatur i området.

Å tro at det er mulig med en forhandlingsløsning mellom disse partene er grenseløst naivt. Denne striden vil pågå til den ene parten vinner en fullstendig militær seier. Det Rice trenger er ikke råd fra Carter, Clinton, Albright, & co., det hun trenger er å lære å kjenne militant islam.

Men kan Rice, og ved implikasjon, USAs regjering være så naive som dette utspillet tyder på? Ja, det er mulig. Men det er ikke sikkert.

President Bush er kjent for å holde flere muligheter åpne. F.eks., samtidig som han sendte utenriksminister Powell rundt om i verden for å få til en fredelig løsning med Irak (dette var før krigen startet i mars 2003), lot han forsvarsminister Rumsfeld bygge opp en militær styrke på 150 000 mann i Kuwait.

Det er mulig at Rices utspill er kun et av trekkene Bush foretar, det kan hende at han samtidig gjør ting som innebærer at han forbereder en militær aksjon som svar på det som reelt sett er militant islams angrep på Vesten, et angrep hvor Iran er det militære, økonomiske og ideologiske fyrtårn.

Som sagt, hvis Rice tror at det som ofte kalles konflikten i Midtøsten kan løses ved forhandlingsbordet, tar hun grundig feil, men dersom dette er en del av en utspekulert plan som president Bushs administrasjon står bak, da er det for tidlig å si at den er forfeilet.