TV2 viste søndag første del av tre i en serie om vann, "En reise i vannets fremtid" var tittelen, og programmet inneholdt en god del interessante observasjoner. Det var dessverre dog noe uklart i og med at det ikke var noe skille mellom bruk av vann som drikke og til alminnelig husholdning (matlaging, vask), bruk av vann til irrigasjon, og bruk av vann til energiproduksjon.

Her vil vi kommentere ett av innslagene, et av de først i programmet: I Syd-Afrika er det grunnlovsfestet at alle har rett til vann. Alle husholdninger har allikevel fått installert vannmåler, og hver husholdning må betale for det vannet de bruker, dog slik at de første 6 000 liter per måned er gratis.

Mange innbyggere protesterte mot dette, de hevdet at alle trenger vann og at det derfor burde være gratis, og at når det står i grunnloven at alle har rett til vann så burde staten sørge for gratis vann til alle. Mange forsøke også å sabotere betalingsordningen ved å ødelegge målerne.

For det første er ikke vann gratis (hvis vi ser bort fra for de som drikker rett fra en kilde de eier), vann må hentes eller utvinnes, det må renses, transporteres, etc. – alt dette krever arbeid, og derfor må det betales for vannet. Det man betaler for vannet er lønn til de som arbeider med å binge det til forbrukere, betaling til de som risikerer kapital ved å investere i vannproduksjon, etc. Altså: siden det må arbeid til for å gi/tilby folk vann, er det uunngåelig at vann må koste penger.

Så er spørsmålet: hvem skal betale – er det slik at man bør ha en ordning hvor det offentlige sørger for vannet og at det finansieres over skatteseddelen, eller bør enhver (enkeltperson, husholdning, firma, etc.) betale for sitt forbruk etter størrelsen på forbruket?

Dersom tilbudet er statlig fører dette lett til et sløsete forbruk, i og med at man ikke betaler per mengde forbruk, og til alt fra korrupsjon via dårlig vedlikehold av tilførselsledninger til svikt i rensingen (slik vi har sett eksempler på i Norge i det siste).

Dersom tilbudet er privat med betaling etter forbruk, alle involverte ha et press på seg til å sløse minst mulig til å sikre at tilbudet blir godt og stabilt over tid.

Spesielt ille er det å gjøre som det er gjort i Syd-Afrika å grunnlovsfeste en rett til vann. Dette vil nettopp føre til det som programmet viste; til at mange tror at det skal være gratis, og til at folk begynner å sabotere betalingsordninger, noe som vil være med på å ødelegge tilbudet.

Det er her som på alle andre områder: dersom man skal ha velstand og et stabilt og harmonisk og velstående samfunn, må man ha respekt for eiendomsretten, og staten må ved politi og rettsapparat beskytte eiendomsretten og derved også næringsfriheten. Det som derfor best kan sikre et stabilt tilbud av vann er at produksjon og distribusjon baseres på full aksept av eiendomsretten. Da vil som regel alle betale for vannet de bruker, men det et dette som best vil gjøre det mulig å sikre stabil tilførsel av rent vann over tid.

Programmet viste også en rekke eksempler på problemer som dukker opp dersom eiendomsretten ikke gjelder på dette området, men det er vel for mye å forvente at en dokumentar på TV2 tar med det som virkelig vil sikre stabil vanntilførsel: privat eiendomsrett til og privat distribusjon av vann.