Det gikk som det måtte gå i saken om Hydro-opsjonene: Regjeringen ved industriministeren har gjort en svært dårlig jobb, og som resultat måtte styreleder i Hydro, Jan Reinås, gå av.

En del detaljer om denne saken kan man finne i vår kommentar for 1. august, men etter at denne ble publisert har det skjedd en del ting.

Saken handler om at ordninger med opsjoner for personer i konsernledelsen skal avvikles – den sittende regjeringen har vært sterkt i mot slike avtaler. Men som kompensasjon for bortfallet av opsjonsordningen har styret i Hydro vedtatt å gi konsernledelsens medlemmer en bonus. Den bonusen var på kr 210 mill kr, og dette beløpet ble fordelt på 35 personer, noe som skulle gi noe under syv mill i gjennomsnitt på hver.

Dette var kjent for regjeringen i juni, men når pressen gjorde dette kjent for allmennheten, da reagerte regjeringen. Altså: regjeringen reagerte ikke da den ble kjent med størrelsen på utbetalingene, regjeringen reagerte da pressen gjorde dette kjent. Regjeringen synes at utbetalingen var for store, og ba Reinås om å gå.

Dette reiser en rekke prinsipielle spørsmål, og vi skal kort se på to av dem her. For det første: hva er sammenhengen mellom den statlige eieren og styret? Er det slik at styret ikke kan gjøre noe uten at eieren/staten godkjenner dette? Det som her skjedd her er at styret har fattet et vedtak, og så har eieren mislikt dette, og eieren gir styreleder sparken – ikke fordi styreleder har gjort noe som er skadelig for bedriftens drift/effektivitet/lønnsomhet, men fordi styrets vedtak er politisk sett upopulært.

Det er rimelig klart at styret/ledelsen har gjort en svært god jobb for Hydro, og alle burde være fornøyd med ledelsens innsats. At de får en ekstra påskjønnelse burde være rimelig, og spesielt som erstatning for opsjonsavtalene som falt bort. Men eieren, i praksis staten ved regjeringen, gir altså styreleder sparken.

Vi mener at det er uheldig at man tar politiske hensyn ved næringsvirksomhet. Bedrifter er til for verdiskapning og ikke for å la seg bruke av politikere som skal tekkes sterke pressgrupper for å skaffe seg velgere. Statlig eierskap er nærmest nødvendigvis inkompetent. Vi mener derfor at staten ikke skal drive næringsvirksomhet overhodet, vi mener at alle former for statlig eierskap i bedrifter bør avvikles.

Men det andre spørsmålet er mer interessant: er det galt at bedriftsledere tjener noen millioner? Som nevnt innebærer akkurat denne avtalen at de i konsernledelsen får et gjennomsnitt på under syv millioner hver (nå ble ikke beløpet delt likt på medlemmene, men la oss allikevel ta utgangspunkt i dette beløpet).

Det er enkelte som tjener mye, og dette gjelder også i Norge i dag. Vi fant to ferske avisoppslag om dette: "De tre tidligere VM- og OL-vinnerne Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og Bente Skari gjør det skarpt utenfor skisporet, og i fjor var det Ulvang som tjente mest med 18,6 millioner." og "Humorduo omsatte for 17 millioner i fjor. Espen Eckbo (34) og Kristian Ødegård (33) omsatte for 17 millioner kroner på TV-nøtter og humorinnslag for næringslivet".

Det ser altså ut til at folk som raske på ski, og folk som er gode til å fortelle vitser, tjener langt mer enn norske næringslivsledere. Og ingen reagerer på dette. Folk reagerer på at næringslivsledere tjener mye; det har i de siste dager vært en rekke oppslag om dette, her er to ferske fra Aftenposten: Ingjald Ørbeck Sørheim snakker 4/8 om "Reinås og Reitens "vettløse grådighet" – dette er uthevet på Aftenpostens førsteside, og kommentator Ola Storeng sier i dag at de som har fått tsore bonuser ikke bør ta ut hele beløpet.

DLF tar sterk avstand fra denne kritikken av næringslivslederne. Gode næringslivsledere gjør en svært viktig og nyttig jobb, og de fortjener høy lønn. Å kritisere dem for å være grådige og å kreve at de bør betale tilbake noe av det de har fått er meningsløst.

Vi beklager sterkt at så mange kritiserer Reinås & co; dette tyder på at holdningen til dyktighet i verdiskapning i Norge ikke er særlig god. Og dette vil være negativt for Norge på sikt: er det noe man trenger så er det gode næringslivsledere.