Et realityshow foregår visstnok omtrent slik: En gruppe mennesker er av et TV-selskap valgt ut til å løse visse oppgaver mens de filmes. Redigerte opptak vises så på TV, og TV-seerne/befolkningen følger i stor spenning med i det som foregår – de ser at noen ser ut til å være mindre dårlige enn de andre til å løse oppgavene eller har mer TV-trekke enn andre, etc. Deltagerne bruker alle mulige dirty tricks for å sette andre deltagere i dårlig lys/få dem til å dumme seg ut, dette for at de selv skal fremstå på en best mulig måte. De som klarer seg dårligst/de som seerne liker minst, stemmes ut.

Og alt dette foregår på de fleste TV-kanaler. Men ingen ting spiller noen rolle – hvilken rolle spiller det om det er Per eller Kari eller Jens eller Lars eller Kristin eller Siv som blir stemt ut av Robinson eller Big Brother eller Skal vi danse?

Det spiller ingen rolle. Seerne har den samme virkelighet uansett hvem som går seirende ut av konkurransen, det gjør ingen forskjell hvem som vinner.

Enkelte har lagt merke til at det er ganske mange likheter mellom en valgkamp og et realityshow. Beskrivelsen over kunne passe like godt på en valgkamp som på et realityshow; forskjellen er bare at realityshowene tar slutt og at det blir færre og færre deltagere og at til slutt er det en deltager som stpr igjen som vinner – før neste sesong begynner med nye deltagere.

I politikken er det stor sett de samme som er med i sesong etter sesong (og hver sesong varer fire år). Og resultatet av valget spiller stor sett ingen rolle for folks hverdag.

Det spiller ingen rolle fordi de store partiene står for den samme politikken. Ap og FrP er omtrent like, selv om FrP er noe mer folkelig enn Ap, SV og Høyre er omtrent like, selv om Høyre er noe mer dannet enn SV, osv. (Det er forskjeller mellom partiene, men disse er detaljer, essensielt sett er de store partiene svært like.)

Det valget handler om er hvem som skal styre velferdsstaten. Alle de store partiene slutter opp om velferdsstaten, et system som innebærer at vi skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss det meste av det vi trenger enten gratis eller sterkt subsidiert. Og avisene, som skal orientere velgere om alternativene folk har å velge mellom, tar i hovedsak med kun omtaler av de store partiene; dette gjelder for eksempel Aftenposten, som her gir en "oversikt over de viktigste politiske partiene", dvs. de syv åtte store partiene.

Men alle ser at utviklingen i samfunnet går i negativ retning, men ingen av de store partiene vil gjøre noe med det. Dvs. de lover å løse problemene, dette gjør de ved hvert valg, men til tross for dette blir problemene bare større og større for hvert år som går. Alle de store partiene, eller som Aftenposten sa det: "de viktigste partiene", er tilhengere av velferdsstaten, et system som ikke kan fungere, og som vil medføre økede problemer på alle områder (økede skatter; flere lover; mer byråkrati; flere på tygd; øket umoral; mer svart arbeid; større problemer innen helse, skole og pensjonsordninger; mer kriminalitet; mer korrupsjon; osv.)

Det er ikke overraskende hvis det i enkelte aldersgrupper er flere som stemmer ved en avstemning i et realityshow enn stemmer ved valg.