Landene i Europa har to store utfordringer: en velferdsstat som får stadig større problemer: høyere skatter, økende økonomiske problemer av ulike slag (underskudd, arbeidsløshet, stagnasjon), mer byråkrati, mer korrupsjon og kriminalitet, opptøyer; og en stadig voksende og uintegrert muslimsk befolkning.

Det hvor disse problemene er klart størst er Frankrike. Landet har lavest økonomisk vekst, ca 1 %, landet har høyest arbeidsløshet, ca 8 %, og landet har størst andel muslimer, ca 10 %.

Og Frankrike har i de siste 40 år, i motsetning til andre land i Europa, satt seg i mot å gjennomføre endringer i den politikken som skaper disse problemene.

Inntil nå.

Sist lørdag ble Nicolas Sarkozy valgt til ny president i Frankrike, og han ble valgt på et program som klart legger opp til et linjeskifte i forhold til den linjen som Frankrike har fulgt siden 1968. I motsetning til de som har regjert Frankrike – politikere, byråkarter, akademikere – i de siste tiår legger Sarko opp til skattelettelser, privatisering og deregulering, og til en strengere kriminalpolitikk. Videre er Sarko eksplisitt pro-amerikansk. Til tross for alt dette vant Sarko en klar seier – 53 % mot sosialistskandidatens 47 %, og dette med en rekordstor valgdeltagelse.

Men hva vil skje? Vi vil tro at Sarko ikke vil gjennomføre så mye som han hittil har lagt opp til. Som vi tidligere har sagt er det slik at konservative politikere alltid skuffer oss: deres retorikk er bedre enn deres politikk.

Vi bør også nevne at Sarko har godtatt klimahysteriet og har oppfordret USA til å ikke blokkere kampen mot global oppvarming, men tvert i mot å ta ledelsen i kampen mot oppvarmingen fordi
"menneskehetens fremtid står på spill".

Dette valgresultatet ga Sarko et klart mandat til å legge om Frankrikes kurs, men om noen uker er det parlamentsvalg, og hva vil skje der? Vi vil ikke bli overrasket dersom tendensen i dette valget blir motsatt. Og hva skjer da med Sarkos mandat?

Vårt syn er at i alle europeisk land er befolkningenes holdninger klart sosialdemokratiske, at alle de store partiene er sosialdemokratiske, og at det kun er mindre foprskjeller mellom dem. I retorikken er forskjellen større enn i den praktiske politikken de fører.

Det vi ser i alle land i Vesteuropa er at regjeringsmakten veksler mellom rød-grønne sosialdemokrater og borgerlige sosialdemokrater. Men de begge fører stort sett den samme politikken, en politikk som ikke kan løse de stadig voksende problemene, men bare gjør dem verre.

Velgerne ser at problemene stadig blir større og bytter da den sittende regjeringen da ut med det eneste alternativet de ser: borgerlige og rød-grønne skifter derfor på regjeringsmakten nesten ved hvert valg.

Mao., vi tror at Sarko vil gjøre langt mindre enn han har lovet, at han ikke vil kunne løse problemene, og at ved neste korsvei vil de røde (eller de rødgrønne) overta regjeringsmakten.

Slik vi ser det er sosialdemokratiet og velferdsstaten nærmest inngrodd i den europeiske folksjel. Dette er en ideologi/en samfunnsmodell som ikke kan fungere, og som over tid vil skape stadig større problemer. De som kritiserer modellen og som slipper til i den allmenne debatten, og som som Sarko kanskje blir valgt, vil ikke kunne gjøre noen fundamentale forandringer på modellen, og derfor vil konservative valgseire ikke innebære en kursomlegging, men kun en liten justering som ikke forandrer på noe fundamentalt.

Derfor vil utviklingen mot velferdsstatens uunngåelige sammenbrudd bare fortsette som før.

Hva må til for å komme over på en bærekraftig samfunnsmodell? Det som da må til er at de grunnideer som dominerer i samfunnet må endres: Dagens ideer – kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse som etisk ideal, troen på at statsstyring kan fungere effektivt, troen på at man har rett til å bli forsørget av andre – må skiftes ut med rasjonelle ideer. Først når disse rasjonelle ideene – individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som etisk ideal, overbevisningen om at man har rett til frihet og at man ikke har rett til å bli forsørget av andre, respekt for andres frihet – først når slike ideer dominerer kan man komme over på en bærekraftig samfunnsmodell.