Idretts-Norge ønsker naturlig nok en gjentagelse av suksessen på Lillehammer i 1994, og ønsker å arrangere OL i 2018. Tre byer – Oslo, Trondheim og Tromsø - har meldt sin interesse, og søknadene fra søkerkomiteene i de tre byene ble i går overlevert til Idrettspresident Karl-Arne Johansen (som skal lede arbeidet med å velge ut én av disse byene som Norges stedsvalg i den norske søknaden til den Olymiske Komite).

Vi støtter fullt og helt anstrengelsen for å få slike arrangementer til Norge – slike arrangementer er til stor glede og nytte for både deltagere, tilskuere og næringslivet.

Men vi er i mot at finansieringen av slike arrangementer skal lesses over på skattebetalerne. De tre byene la i går frem sine budsjetter; leker i Oslo vil komme på 11,8 mrd kr, i Trondheim på 13.5 mrd kr, og i Tromsø vil lekene komme på 15,5 mrd kr. I alle tilfeller vil ca halvparten eller mer av kostnadene dekkes av statlige tilskudd (hhv. 6,2 mrd, 7,6 mrd, 9,3 mrd).

Det er dog grunn til å tro at kostnadene vil bli langt høyere enn disse budsjettallene tyder på, Norge er ikke bare best i vinteridrett, vi er også best når det gjelder budsjettsprekker. Vi tillater oss å minne om at i forbindelse med Lillehammer-OL mente arrangører og myndigheter at lekene ville gå med overskudd. Det ble etter hvert snakk om at det var nødvendig med statlige tilskudd, og beløpet som først ble nevnt var ca 1,2 mrd kr. Det viste seg til slutt at kostnaden ved OL på Lillehammer ble ca 11 mrd kr. Det er all grunn til å tro at dersom en av disse byene får lekene, vil kostanden bli langt hørere enn de budsjetterte tallene (- men en ti-dobling av utgiftene i forhold til budsjett blir det neppe).

Vårt syn er altså at staten ikke skal bidra med midler til slie arrangementer. Måten arrangørene da bør få inn penger på kan for eksempel være slik: Det opprettes et konsortium som skal samle inn disse pengene. Man beregner hvor mange som er villige til å bidra med litt penger, og la oss si at dette antallet er 2 000 000. Hvis man trenger 6 mrd kr, blir dette kr 3 000 per person som er villig til å bidra. Så kan konsortiet si at vi bidrar med kr 6 mrd hvis 2 millioner personer er villige til å bidra med kr 3000 hver, og de som bidrar kan bidra på betingelse av at et tilstrekkelig antall personer bidrar.

(Avtalen den enkelte bidragsyter inngår med konsortiet kan f.eks. se slik ut: "jeg bidrar med kr 3000 såfremt minst 1 999 999 andre bidrar med minst kr 3000 hver, og min konto skal ikke belastes før totalt 2 000 000 personer har forpliktet til å betale." Med en slik oppskrift vil ingen måtte betale hvis det ikke er et tilstrekkelig antall som er villige til å betale.)

I et slikt tilfelle vil de som er interessert i OL være med på å betale, og de som ikke er interessert vil slippe å betale. Dette er etter vårt syn det eneste rettferdige. Med den ordning som søkerne legger opp til vil alle være med på å betale uansett om de er interessert eller ikke.

Vi synes at det å arrangere OL i Norge er en god ide, men vi er altså i mot at det skal finansieres med offentlige midler. Det er ikke en offentlig oppgave å arrangere skirenn. Ovenfor har vi kort skissert en modell som beskriver hvordan et slikt arrangement kan finansieres kun av private midletr og uten statlige bidrag.