"Bedrifter risikerer avgiftssmell hvis de er registrert feil geografisk" var en overskrift i VG nylig.

Vi siterer fra artikkelen: "Snart er det klart for første innbetaling av differensiert arbeidsgiveravgift. Nye regler betyr at bedrifter som er registrert på feil sted i landet, risikerer å måtte betale alt for mye i avgift.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble gjeninnført i 2007 etter først å ha blitt opphevet i 2004. … Regelverket for hva som er grunnlaget for arbeidsgiveravgift er imidlertid også endret siden forrige gang Norge hadde differensiert arbeidsgiveravgift.

Tidligere var det den ansattes bosted som avgjorde om arbeidsgiver skulle betale arbeidsgiveravgift. I det nye regelverket er det hvor bedriften er registrert i enhetsregisteret i Brønnøysund som er avgjørende.

Det kan bety en betydelig ekstraregning for en del bedrifter hvis de ikke foretar seg noe, …

Skattebetalerforeningen trekker frem dette eksempelet: Bedriften i Bergen har avdeling i Vadsø. Bare hovedkontoret i Bergen er registrert i Brønnøysund-registrene. Lønnskostnadene i Vadsø er på 3 millioner kroner.

Arbeidsgiveravgift i 2006 var null, ettersom de ansatte bor i Finnmark. I 2007 vil arbeidsgiveravgiften sprette opp til 423.000 kroner (med en prosentsats på 14,1%), hvis ikke bedriften sørger for å få registrert avdelingen i Vadsø."

Dette er bare ett av utallige eksempler på at det kolossale regelverk som bedriftene må forholde seg til endres hele tiden.

Med slike stadige endringer blir det svært vanskelig å gjøre det rette hele tiden, og resultatet blir ikke bare at bedriften må bruke enorme ressurser på å følge med i regelendringene og at de kan risikere å måtte betale enda mer i skatter og avgifter enn de må, det medfører også at mulighetene for langsiktig planlegging blir vanskeligere. Og dessuten: de stadige endringene og det stadig voksende skjemvelde er svært irriterende og demotiverende for de som må forholde seg til disse endringene i steden for å drive verdiskapning.

DLF mener at verdiskapning er viktig, vi mener at de som står for dette bør ha mulighet til å drive med verdiskapningen og ikke stadig måtte forholde seg til endringer i regelverket. Men i en blandingsøkonomi som vi har i Norge skjer slike regelendringer hele tiden – dagens tema, en gjeninnføring av en differensiert arbeidsgiveravgift, en ordning som ble opphevet for et par år siden, er bare ett av utallige eksempler.

Og slike endringer må de som er produktive hele tiden bruke tid på. Dette er tid som benyttes på en ikke-produktiv måte, og derfor bør slike endringer opphøre. Og hvordan kan det skje? Hvordan kan vi få ordnet det slik at det ikke stadig kommer nye rammebetingelser?

Den eneste måten å sikre dette på er at staten ikke regulerer økonomien i det hele tatt. Man må altså ha et totalt skille mellom økonomi og stat – det eneste staten skal gjøre er å beskytte den enkeltes frihet, inkludert hans rett til å produser og handle. Staten skal altså ikke gi betingelser for hvordan dette skal skje, og heller ikke for hvordan deler av verdskapningen skal overføres til andre.

Det må altså være slik at staten ikke på noen måte blander seg inn i økonomien - kun dette kan sikre stabile rammebetingelser over tid. Dersom staten foretar noen inngrep vil dette nødvendigvis føre til skjevheter som vil føre til enda flere inngrep, og så har man det gående – og resultatet blir som vi ser i dag: høyere og høyere skatter, mer og mer byråkrati, mer og mer skjemavelde, et stadig mer komplisert regleverk, osv.

Den eneste måten å slippe unna dette på er et totalt skille mellom stat og økonomi, dvs. full laissez-faire-kapitalisme.