Kriminelle på frifot

Flere personer som er dømt for drap er i den siste tiden observert spaserende omkring i frihet som om de ikke hadde gjort noe galt.

Mannen som drepte en ung mann på trikken for et par år siden ble dømt til behandling. Etter kort tid syntes legene som behandlet ham at han var frisk nok til å gå fritt omkring, og han fikk lov til å gå fritt omkring.

Mannen som drepte en bussjåfør for noen år siden ble også dømt til behandling. Etter kort til fikk han en leilighet og han kunne bevege seg fritt omkring i Hamar, byen nærmest det sykehus hvor han oppholdt seg.

Og i Aftenposten i dag leser vi at en av de som drepte to småjenter i Baneheia for noen år siden fikk julepermisjon og kunne spasere ese fritt omkring i Kristiansand.

Vi synes dette et skandaløst. Det er dog to ulike typer saker: I to av tilfellene ble drapsmennene diagnostisert som sinnssyke, for å bruke det folkelige uttrykket, og de ble derfor ikke dømt til vanlig straff, de ble dømt til behandling. Etter noen tid finner legene at pasientene ikke er syke lenger, og de får stor frihet under den videre behandlingen: den ene av drapsmennene var pasient på Dikemark og kunne kort tid etter innleggelsen gå fritt omkring i nærområdet. Den andre ble innlagt på Sannerud (et psykiatrisk sykehus) ved Hamar, og han ble også etterkort tid så frisk at han kunne gå fritt omkring i Hamar.

Vårt syn på slike saker er at tiltalte av denne typen bør dømmes til fengselsstraff på vanlig måte, og så får eventuell behandling komme mens straffens sones. Det må absolutt ikke komme på tale at slike drapsmenn etter et år eller to på sykehus får gå fritt omkring.

I det andre tilfellet fikk den skyldige barnemorderen tre døgns permisjon i forbindelse med julefeiring, og han fikk mulighet til å gå fritt omkring ikke bare sin egen, men også offerets, hjemby. Dette er også hjembyen til offerets familie, og den drepts foreldre og søsken kunne lett truffet på drapsmannen under en spasertur i sentrum – noe som for dem ville være en forferdelig opplevelse. Familien har da også protestert overfor myndighetene, og varsler søksmål.

Det skrives stadig som like saker, men intet skjer. Rettsapparatet lar forsatt drapsmenn gå løse (ved å idømme behandling istedenfor straff, ved på idømme svært milde straffer, ved å la de dømte få permisjoner), og politikerne prater og prater som de alltid gjør, uten at det skjer noe.

DLFs syn burde vært klart: Kriminalitet skal straffes strengt, og spesielt drap bør straffes svært strengt. Ingen skal dømmes til behandling istedenfor fengselsstraff, og ved permisjoner må det vises hensyn til ofrets familie.