Velferdsstaten er et system som ikke kan fungere i det lange løp. Til tross for dette er praktisk talt alle tilhengere av den. Praktisk talt alle som slipper til i media - politikere, akademikere, forfattere, intellektuelle, journalister - er tilhengere av velferdsstaten,og sier at problemene, som det relativt ofte gjøres oppmerksom på, kan løses ved effektiviseringer og skatteøkninger.

At problemet skyldes selve systemet, og at løsningen, det eneste som kan bevare velstanden, er en fundamental systemendring, er det kun liberalister som innser.

Før vi går videre la oss for ordens skyld presisere hva en velferdsstat er. En velferdsstat er et økonomisk system som innebærer at staten (eller kommunen) skal gi alle innbyggerne (gratis eller sterkt subsidiert) det de trenger av skole, barnehave, eldreomsorg, helsetjenester, pensjoner, sosialhjelp, etc., at det offentlige skal gi økonomisk støtte til alle mulige "nyttige", men ikke lønnsomme virksomheter, og at alt dette skal være finansiert ved at alle betaler en del av det de tjener i form av skatter og avgifter til det offentlige.

Alternativet til dette er et system hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver: politi, rettsapparat, militært forsvar, og at alle andre tjenester fremskaffes på et fritt marked hvor enhver har full rett til å disponere det han eier og det han tjener. Velferdsstaten er et system som ikke kan fungere over tid, mens et fritt samfunn som nettopp skissert er den eneste organsisering som kan gi fred, harmoni og velstand.

Som sagt, velferdsstaten er et system som ikke kan fungere i det lange løp. Til vår store overraskelse går Aftenpostens hovedoppslag i dag nettopp på velferdsstatens sammenbrudd. Riktignok tar artikkelen kun for seg én sak, men den er viktig og vil etter hvert omfatte alle: Vi gir ordet til Aftenposten.

Etter overskriften "Eldrebølgen blir et sjokk" leser vi blant annet følgende:

"- Etter 2020 vil det være flere eldre enn unge. Det vil kreve enormt med arbeidskraft og penger, sier KS-direktøren. Han spår mer egenbetaling og mer familieomsorg. ...

- Vi står ovenfor to gedigne utfordringer i eldreomsorgen i årene som kommer, sier direktør i Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS), Bjørn Gudbjørgsrud.

Han har ansvar for kommunenes myndighetskontakt, og er ikke imponert over langtidsplanleggingen til norske politikere.

- Etter 2020 møter vi en omvendt befolkningspyramide, som vil kreve svært mange flere folk i omsorgsyrkene. Hvis vi for eksempel skal øke bemanningen med 25 prosent, må tre av ti avgangselever fra videregående skole gå inn i omsorgsyrkene, sier Gudbjørgsrud.

Må betale selv.
- Den andre utfordringen er økonomi. Hvem skal betale for all den omsorgen som trengs? I dag har vi en universell velferdsmodell, som betaler for alle. Det er det umulig å tenke seg i fremtiden, sier han.

- Regnestykket vil ikke gå opp. Vi blir rikere og rikere, samtidig forventer vi at det offentlige tilbudet skal være billig og helst gratis, sier Gudbjørgsrud.

Han ser for seg et system der gamle og syke med lave pensjoner får subsidiert det de mer velstående av oss kan og må betale selv.

- I 2020 møter vi veggen. Vi er nødt til å organisere velferdssamfunnet på en annen måte, og hver enkelt må belage seg på å betale mer, sier Gudbjørgsrud.

Politiske spenninger.
Sosiologiprofessor Ivar Frønes ved Universitetet i Oslo har i boken "Annerledeslandet" pekt på en rekke utfordringer Norge står overfor i årene som kommer.

- Jeg tror det kan bli en bli en vanskelig politisk situasjon rundt det faktum at man i fremtiden må jobbe lenger. Undersøkelser i Europa viser at det er det få som er begeistret for, sier Frønes.

- Tror du at dagens unge er forberedt på å bære den børen som eldrebølgen vil være?

- Jeg vet ikke om det er gjort undersøkelser på hvordan ungdom forholder seg til eldrebølgen, men det går ikke an å forestille seg som 29-åring hvordan man vil reagere på en mulig situasjon om 15-25 år. Jeg tror det kan oppstå politiske spenninger mellom generasjonene, sier Frønes.

Må jobbe lenger.
At pensjonsalderen stadig går nedover, samtidig som levealderen stiger, er ett av temaene som omtales.

- Den tiden som de mellom 62 og 66 år bruker til inntektsgivende arbeid er gått ned med hele 40 prosent de siste 30 årene. Dette er ikke en demografisk krise, men et politisk dilemma. De mellom 55 og 75 år må jobbe mer i fremtiden, sier Frønes.

Han mener det er feil at vi ikke har råd til å drive skikkelig eldreomsorg i Norge.

- Vårt problem er at vi har trukket for mange ut av arbeidslivet, og det er dyrt med en befolkning som lever lenger. Det beste staten kan gjøre, særlig for småbarnsforeldre, er å holde de som er i 60-70-årene i arbeid, sier Frønes." (Sitat slutt fra Aftenposten)

Det ser ut til at fakta begynner å gå opp også for andre enn liberalister. Vi forventer dog at alle de andre partiene vil fortsette å forsøke å benekte virkeligheten, det er jo det de lever av og det er det de skaffer velgere på.

Jo lenger vi venter med å legge om, jo verre vil omstillingen bli. DLF vil begynne omstilligen i dag. Med de andre ved roret vil omstillingen neppe komme før en betydelig krise er et faktum. Den som lever får se, men man trenger neppe vente svært lenge før man får se dette i praksis.