De siste dagers avsløringer om at enkelte bedriftsledere i fullt samsvar med tidligere inngåtte avtaler tar ut til dels betydelige beløp i form av opsjoner eller bonuser har ført til at de mange misunnelige her i landet har fått boltre seg fritt i flere presseorganer.

Industriministeren varsler at lover og regler må endres slik at for eksempel direktøren i Telenor fremover ikke får mulighet til å ta ut flere millioner i opsjoner. Og styret i Statoli er splittet om ordninger som finnes der: "Full strid i Statoil-styret" er overskriften på E24, og i ingressen leser vi:

"Mot stemmene til Marit Arnstad og ansatterepresentantene har Statoil-styret vedtatt et bonusprogram som kan gi konsernsjef Helge Lund en samlet lønn på 33 millioner kroner over tre år."

Mange med vettet i behold har forsvart opsjonsavtalene: de gir for eksempel belønning til dyktige sjefer (Telenors leder Baskaas har omgjort Telenor fra å være en liten norsk aktør til å bli et av de betydeligste teleselskapene i Europa; dette har ført til at selskapet nå er omtrent fire ganger mer verd enn da han tok over), noen har sagt at å endre disse avtalene eller rammebetingelsene nå vil føre til uro og nedgang og til at dyktige folk drar fra Norge, andre har sagt at den nye industriministeren står for en gammelsosialistisk industripolitikk som innebærer statlig detaljstyring, og noen har sagt at skal man drive forretningsdrift er man avhengig av stabile rammebetingelser som gjør langsiktig planlegging mulig, og enkelte har med betydelig skadefryd påpekt statsminsterens dobbeltmoral; han har vært med på å innføre de ordningene som gjør slike opsjonsavtaler som Baksaas nå benytter seg av, mulig.

Vi slutter oss til alt dette: forretningsdrift på ethvert nivå krever langsiktighet, og dette forutsetter stabile rammebetingelser. Stabile rammebetingelser er dog kun mulig dersom det ikke er noen statlig innblanding i økonomien. Hvis muligheten for slik statlig innblanding finnes, vil skiftende politiske konstellasjoner stadig blande seg inn og endre de rammebetingelser som forrige regime innførte – dette kan også føre til at de samme personer på ulike tidspunkter står for reellt sett motstridende ordninger, slik statsministeren nå gjør.

Derfor er stabile rammebetingelse, som altså er helt nødvendig for å opprettholde velstand, kun forenlig med laissez-faire-kapitalisme, dvs. med at det ikke finnes noen statlig innblanding i økonomien.

La oss til slutt si at alt dette styret om opsjoner og bonuser for ledere er noe som ingen har noe med! Dvs. de som har noe med det er kun styrene i bedriftene som gir bonusene. Ingen andre har noen med det. Innblandingen fra staten, fra fagforeninger, og fra folk flest er fullstendig illegitim. Ja, noe bedrifter er statlige, men det burde de ikke vært: disse bør privatiseres, og selv om de er statlige burde også for disse styringen overlates til styrene; detaljstyring fra politikerne må unngåes.

Men la oss moderere oss litt: vi sa at "ingen andre har noen med bonusordningene". De som ikke liker ordningene for lederne (eller de ansatte) i en bedrift kan boikotte den: de som har aksjer kan selge dem, de som er ansatte der kan slutte, og de som kjøper bedriftens produkter kan slutte å kjøpe dem og isteden kjøpe fra en konkurrent.

Det finnes firmaer som ikke betaler store bonuser til sine ledere, og de som er misfornøyde med ordningen i Statoil, Telenorm, etc. kan handle med disse selskapene, og slike selskaper finnes det mange av på Cuba og i Nord-Korea. Nå er produktene fra disse selskapene av svært dårlig kvalitet, så det er kanskje ikke så fristende å kjøpe ting fra disse landene, men det er kanskje en sammenheng mellom kvaliteten på produktene og at de som er dyktige til å organisere produksjonen og verdiskapningen får en god lønn for strevet.

Det virker som om det er mange som vil ha gode produkter og tjenester, men som ikke er villige til å godta at de som sørger for at disse kvalitetsproduktene finnes skal få god lønn. Det burde være enkelt å tenke seg hva resultatet av en slik holdning vil bli.