Når skattesatsene blir for høye synker statens skatteinntekter. Dette skjer fordi dersom folk som jobber og tjener penger sitter igjen med for lite av det de tjener, så vil de enten slutte å jobbe, eller de vil begynne å jobbe svart - i begge tilfeller mister det offentlige skatteinntekter.

Dette poenget er klart og tydelig illustrert av den såkalte Laffer-kurven, etter økonomen Arthur Laffer, som gjorde dette poenget kjent en gang omkring 1980.

Det var da rimelig klart at velferdsstatene i Europa og USA hadde passert toppunktet på kurven, og at ved å redusere skattesatsene ville det offentliges skatteinntekter øke.

Dette går også klart frem av en artikkel i Aftenposten sist søndag. Fra artikkelen sakser vi følgende:

"Skattekutt gir mer skatt
I en ny bok hevder to danske forskere at lavere skattesats for grupper med høy inntekt kan gi økte skatteinntekter i Danmark.
Ved å senke skattesatsen på den sist tjente kronen for alle som tjener over 300 000 kroner, kan Danmark øke sine skatteinntekter.

Det er konklusjonen i et forskningsarbeid lektor Henrik Jacobsen Kleven og professor Claus Thustrup Kreiner fra Københavns Universitet har gjort. De har brukt beregningsmodellen til det danske finansdepartementet

Arbeidet er presentert i den nye boken "Skat, arbeide og lighed", som ble lagt frem fredag. Sammenhengen mellom arbeidsinnsatsen og skatten på den sist tjente kronen er kjernen i de to forskernes arbeid.

* De har beregnet en grense for skattesatsen på sist tjente krone.
Økning i satsen utover denne grensen vil føre til lavere skatteinntekter. Grensen ligger noe under 70 prosent for inntekter over 300 000 kroner, men usikkerheten er stor.

* Dette er så sammenlignet med de faktiske skattesatsene for denne inntektsgruppen. Den ligger i overkant av 70 prosent.
Dermed: Skatteinntektene kan trolig økes ved å senke skatten på den sist tjente kronen. Alle vinner.

Skattesatsen på den siste tjente kronen er beregnet med et vid definisjon. Den er summen av den direkte inntektsskatten og moms og andre avgifter på det som kjøpes med inntekten.
…
Når samlede skatter og avgifter på sist tjente krone er i overkant av 70 prosent, vil lavere skatt på den sist tjente kronen føre til at de høytlønte jobber mer, de er mer ivrige i å søke seg til bedre betalte jobber, de går hardere etter bonuser og forfremmelser og de velger å jobbe hvitt i stedet for svart." (sitat slutt fra Aftenposten.)

Det mer enn 25 år gamle poenget som Aftenposten nå forteller om ble begjærlig grepet av konservative politikere både i USA og Norge (og i andre land). I USA lovet president Reagan å gjennomføre en slik politikk, og i Norge gikk Høyre utover 80-tallet inn for en såkalt "dynamisk skattepolitikk", en politikk som gikk ut på at senkede skattesatser skulle gi større inntekter til det offentlige.

At dette poenget var midt i blinken for de konservative er lett og forstå: de fikk i pose og sekk. De kunne gå inn for skattelettelser samtidig som det offentlige fikk større inntekter. De kunne samtidig gå inn for skattelettelser og økede inntekter for det offentlige.

DLF har et annet syn enn de konservative. Vi er tilhengere av skattelettelser, men vi er også tilhengere av at det offentlige skal ha lavere inntekter. Vi mener at mesteparten av det som det offentlige i dag holder på med (skoler, helsetjenester, pensjonsordninger, veier, kultur, barnehaver, osv.) skal privatiseres og betales av brukerne selv (gjerne via forskringsordninger) isteden for at de som i dag er drevet av det offentlige og betalt over skatteseddelen.

Det er mange feil ved de konservatives oppfatning av Laffer-kurven: for eksempel er effekten kortvarig, den tar ikke hensyn til at et offentlig tilbud må bli mer byråkratisk og tungrodd, og viktigst: den tar ikke hensyn til det moralske poeng at ethvert mennesker har rett til fullt ut å bestemme over sin inntekt.

DLF er enig i at skattereduksjoner har en dynamisk effekt, og at skattereduksjoner må skje inntil det optimale punkt er nådd. Men det optimale punkt hvor økonomien blir mest mulig dynamisk er når de tvungne skattesatsene er null.

Og det er en god økonomi som er eneste grunnlag for velstand, all statlig innblanding og alle statlige restriksjoner på økonomisk aktivitet har kun skadelige effekter og fører til lavere velstand. Også statlige tilbud som isolert sett ser gode ut vil vise seg å være dårligere enn alternative private tilbud dersom de private tilbudene hadde kunnet konkurrere på like vilkår.

Derfor: skattesatsene må gradvis reduseres til null, alle statlige tilbud (unntatt de legitime statlige oppgavene) må privatiseres, og alle statlige restriksjoner på verdiskapning må fjernes. Kun dette kan gi et stabilt, harmonisk og velstående samfunn.