Den eneste veien til fred

Fortsatt blir tusener på tusener av mennesker drept i borgerkrigen i Syria – og dette til tross for at det er inngått en rekke våpenhvileavtaler og til tross for at forhandlinger om våpenhviler pågår kontinuerlig.

Krigen har ført til at hundretusener av mennesker er drept og at mange er skadet for livet; den har også ført til at millioner av flyktninger er kommet til landene omkring (og til at et stor antall mennesker, kanskje millioner, er kommet til Europa, en situasjon som velferdsstatene i Europa ikke er i stand til å håndtere på en bærekraftig måte).

Krig er forferdelig, krig kan føre til at man plutselig blir drept selv om man ikke deltar i kampene, krig fører til store ødeleggelser, og det er umulig å leve et godt liv i et land som er i krig.

Men hvordan skal man så oppnå fred? Det er kun én måte å oppnå fred på, og det er ved en klar militær seier til en av sidene. Fredsavtaler gir sjelden eller aldri fred, det som gir fred er at en av partene i krigen blir påført et militært nederlag som er så klart at den tapende siden mister viljen til å fortsette å krige.

Dette gjelder også hvis den «dårlige» siden vinner (ofte vil det være slik i en krig at en side ønsker på opprettholde et undertrykkende diktatur, mens den andre siden ønsker større grad av individuell frihet). Det beste ville være om den siden som vil øke graden av individuell frihet seirer, men også i tilfeller hvor den mer undertrykkende siden seirer, vil det bli fred.

Når det er blitt fred bør de som er tilhengere av frihet arbeide innenfor de regler som gjelder innenfor regimet for å øke friheten. De bør også arbeide på kanten og kanskje noe utenfor reglene for å øke friheten. (Det er dog fare for at de som går for langt vil bli fengslet eller drept – her må hver enkelt selv velge i hvilken grad han vil bruke sitt liv for å investere i øket frihet for seg selv, sine barn og sine medborgere). Fred og velstand over tid i et land er kun mulig dersom landets kultur domineres av rasjonelle ideer: individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, rettstat, skille stat og religion, og skille stat og økonomi. I et land hvor slike verdier svekkes vil man oppleve synkende velstand, økende fattigdom, ulike type opptøyer, uro, kriminalitet og vold.

Hovedpoenget er altså som følger: fredsforhandlinger gir ikke fred, det som gir fred et en militær seier. Etter at fred er oppnådd bør man hvis man ønsker arbeide for øket frihet, og frihet kan kun finnes i land hvor rasjonelle ideer dominerer.

Historien viser en rekke eksempler på dette, og vi never noen få. Krigen mellom Israel og ulike grupper på arabisk/muslimsk side har pågått med varierende intensitet siden 1948. Utallige fredsavtaler og våpenhvileavtaler er inngått uten at det er blitt fred.

Vietnamkrigen endte med seier til den kommunistiske siden, men etter kommunistenes seier midt på 70-tallet er det blitt noe øket frihet for innbyggerne.

Koreas-krige endte med en klar militær seier for Sør-Korea og dets allierte (i hovedsak USA), og Nord-Koreas angrep ble slått tilbake. Sør-Korea er fortsatt noenlunde fritt og er veltspende, Nord-Korea er fortsatt kommunistisk og ekstremt fattig og ufritt.

Den første verdenskrigen endte uten en klar militær seier, og Tyskland satt i gang en ny krig kom 21 år senere, dette til tross for de avtaler om fred som ble inngått etter at kampene opphørte i november 1918.

Den andre verdenskrigen ble avsluttet med en klar militær seier og nazismen i Tyskland og den keiserdyrkende shintoismen i Japan ble knust.
Borgerkrigen på Sri Lanka endte etter nesten 30 år med krig med en klar militær seier til myndighetene (som ikke var spesielt frihetsvennlig); fredsmeglingen med Erik Solheim i spissen førte sannsynligvis bare til at krigen ble forlenget.

Borgerkrigen i USA endte i en klar militær seier og endte med at slaveriet opphørte. Undertrykkelse av de svarte ble gradvis redusert.
Vi gjentar hovedpoenget: veien til fred går gjennom en klar militær seier. Andre forsøk på å oppnå fred vil praktisk talt alltid bare føre til at krigen forlenges og til at store antall mennesker blir drept, år etter år etter år, samtidig som de materielle ødeleggelsene fortsetter i år etter år etter år. Det finnes i historien utallige eksempler som bekrefter dette.

For å vende tilbake til det eksemplet vi innledet med: Det blir fred i Syria når en side vinner militært. Inntil dette skjer vil borgerkrigen fortsette og fortsett og tusener på tusener av mennesker vil bli drept hver uke. Fredsforhandlinger og fredsavtaler/våpenhvileavtaler vil være helt nytteløse.

For den som er interessert i dette tema anbefaler vi boken «Nothing Less than Victory: Decisive Wars and the Lessons of History» av Johan David Lewis. I den finner man mer teori og langt flere eksempler enn vi har gitt ovenfor. (Skrevet av VM.)

http://www.amazon.com/Nothing-Less-than-Victory-Decisive/dp/0691162026/r...