Noen kommentarer til Hege Storhaugs kronikk 21/1

DLFs leder Vegard Martinsen sendte dette innlegget til Aftenposten 25/1-2016. Det ble refusert.

Hege Storhaug, en av Norges viktigste og modigste stemmer, treffer alltid blinken, men hun får ikke alltid innertiere. Dette gjelder også hennes kronikk i Aftenposten 21/1. Tillat meg å kommentere noen av hennes punkter.

Hun legger skylden for de siste tiårs ettergivende innvandringspolitikk på politikere og akademikere, men det er jo slik at folk flest har støttet denne politikken fullt ut. Politikerne fastlegger de store linjer i samsvar med det folk flest ønsker; det eneste parti som har stått for en annerledes innvandringspolitikk de siste tiårene, FrP, har som oftest kun hatt oppslutning på godt under 20 %.

Bakgrunnen for denne ettergivenheten er et allment akseptert etisk ideal som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det denne etikken fører til i praksis er den politikken som alle land i Vesten fører overfor innvandrere og migranter: de krever, eller noen krever på deres vegne, og vi bare må gi. De som har et annet syn blir stemplet som onde.

Storhaug er en av de få på venstresiden som er kritiske til islam; de fleste der er positive til islam og stempler islamkritikere som «syke», de er «islamofobe». Venstresiden har klart å gjøre det å være kritisk til en totalitær ideologi som brukes som legitimering av en rekke barbariske grupper og regimer til noe verre enn å støtte ideologien. Dette er forøvrig en parallell til at de klarte å gjøre det å være antikommunist til noe verre enn å være kommunist. Grunnen til at de venstreorienterte er så positive til islam er at venstreorienterte ideologier egentlig er totalitære, og at islam er en fullstendig totalitær ideologi som ikke gir rom for individuell frihet, noe som er de venstreorientertes egentlig mål. Dette er grunnen til at de demonstrasjonsglade på venstresiden aldri demonstrerer mot Iran eller Saudi-Arabia eller Hezbollah eller Taliban; de venstreorienterte ignorerer all undertrykkelse som foregår i muslimske land og i muslimske miljøer.

Storhaug berører heller aldri et av de viktigste punktene: innvandrerne er i for stor grad er en økonomisk belastning. Dette skjer fordi de som er her har rett til å bli forsørget på statens, dvs. skattebetalernes, regning, dersom de ikke kan forsørge seg selv. Kostnadene som dette medfører er enorme – Storhaug refererer i en artikkel i Aftenposten 23/5-13 tall hentet fra Finansavisen som sier at hver ikke-vestlige innvandrer i sitt livsløp koster skattebetalerne 4,1 millioner kr. Hadde man ikke hatt noen slik rett til å bli forsørget av skattebetalerne ville dette problemet ikke eksistert. Da ville også migrantstrømmen vært helt annerledes enn den er i dag. Men Storhaug kritiserer aldri det systemet som sier at alle (med lovlig opphold) har rett til å bli forsørget av staten.

Et system uten statlige støtteordninger er ikke til hinder for at de som vil hjelpe flyktninger kan gjøre dette så mye de måtte ønske med egne penger og egne husrom.

I sin ferske bok Islam: den 11. landeplage ber Storhaug Carl I. Hagen om unnskyldning fordi hun ufint kritiserte hans partis innvandringspolitikk på 90-tallet; hun mener at ettertiden har gitt Hagen rett. Men dette er etterpåklokskap; FrP kritiserte på den tiden aldri islam, sannheten er at en god del FrPere var imot innvandring uten annen grunn enn at innvandrerne var fremmede. Det er altså ikke slik at de var forutseende mht. de problemene som islam og ekstreme muslimer fører med seg. For de fleste i Vesten var problemene med islam helt ukjente inntil 11. september 2001.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-De-boyer-nakken-for...