En grådig, hensynsløs stat?

Aftenposten forteller om en tragisk sak sist lørdag: Ane fant sin far død ... Det ble starten på et byråkratisk og skattemessig mareritt.

- Jeg tenker at det er vanvittig at jeg som nyutdannet sykepleier må ut med omtrent 500 000 kroner i arveavgift. Det føles som Staten er litt for grådig, sier den 25 år gamle sykepleieren Ane. …

I tillegg til all sorgen, fortvilelsen og alt det praktiske rundt farens bortgang, ble Ane kastet inn i en byråkratisk runddans med Skatteetaten. Politikerne i dette landet er jo flinke til å lage nye lover, regler og prosedyrer. For meg var det et ekstra sjokk å møte Skatteetaten. …

Arveavgiften medfører at Staten tar opp til 10 prosent av arven.

- Jeg har brukt så mye tid og energi på dette. De som har mye penger, kan kjøpe seg advokat og regnskapsfører. Jeg har ikke råd til slikt med min sykepleierlønn, sier Ane. - I tillegg har jeg måttet sette meg inn i prosesser som jeg hverken har erfaring, kunnskap eller forutsetninger for å kunne før jeg er blitt kastet inn i det.

Tre uker etter farens dødsfall trakk banken 51 000 kroner fra farens sparekonto, selv om Ane hadde fått beskjed om at avdødes konti ble fryst til arveoppgjøret var gjort opp.

To måneder senere ble farens pensjonskonto trukket med 45 prosent i forskuddsskatt. Begrunnelsen er at Ane er over 21 år. Dermed beskattes farens oppsparte pensjon som inntekt.

En feil i Skatteetaten førte dessuten til at Ane ble ilagt ekstra formuesskatt for 2012 på 18 000 kroner.

- Skatteetaten gjorde en feil på selvangivelsen til pappa og meg, noe som resulterer i at jeg må betale bortimot 2000 kr i stedet for å få tilbake 16 000 kr. De innrømmer feilen, men jeg er nødt til å ordne opp i dette selv.
Dermed må Ane lage to skriftlige klager. Én på sin egen ligning, og én på den avdøde farens ligning.

Siden faren døde 9. desember 2012, ble hans hus skattlagt som en del av Anes formue i 2012, selv om hun hverken bodde eller eide huset. Overtagelse settes automatisk til dagen dødsfallet skjer. - At en nyutdannet sykepleier som meg må betale formuesskatt for et hus jeg ikke bodde i, er riv ruskende galt, sier Ane. - Da jeg ringte opp og klaget, fikk jeg et irritert svar om at jeg måtte jo skjønne at alle eiendeler til faren min ble satt på meg den dagen han døde.

Nå venter Ane på en ny regning i postkassen fra Skatt Øst. En arveavgift på over 500 000 kroner, avhengig av hvordan Skatteetaten fastsetter markedsverdien av farens hus.

Listen over alle papirer, kopier og henvendelser som Ane har vært nødt til å gjøre til Skatteetaten, er blitt lang. - Når jeg ikke har vært på jobb, har jeg vært nødt til å bruke det meste av fritiden på Skatt Øst.

- Jeg har vært nødt til å fortelle historien på nytt, gang etter gang. Stadig vekk er det nye saksbehandlere. Jeg har kanskje kontaktet dem 50 ganger i løpet av seks måneder, og jeg har fått mange ulike svar. Det virker som om det er opp til hver enkelt konsulent hva de mener er riktig å gjøre. Det mangler helt åpenbart tydelige rutiner og systemer. Dette er fryktelig frustrerende, og har ført til svært mye ekstrajobb for meg, sier Ane.

Som et eksempel viser hun til at hun fem ganger måtte ta skriftlig "rett" kopi av testamentet og skifteattesten, og sende de samme dokumentene til ulike saksbehandlere hos Skatt Øst.

- Jeg er overbevist om at jeg hverken er den første eller siste som kommer i en slik situasjon. Det er frustrerende at den norske stat ikke har et bedre opplegg med en klar prosedyre som gjør arbeidet for de pårørende lettere. Sorgen er tung nok i seg selv….

Dette er en meget tragisk sak. Vi har dog et par ting å si. For det første klages det med all rett over tregheten hos Skatteetaten – stadig nye saksbehandlere, stadig sommel og rot, stadig å måtte sende de samme dokumentene inn igjen - men dette er noe som alltid vil være et element av det offentlige saksbehandlingssystemet dersom staten blir av en viss størrelse. Offentlig saksbehandling er treg, og dette er fordi det er mange regler å følge og fordi det er mange saksbehandlere som skal involveres i hver sak.

For det annet er det slik at staten må være meget streng mht innkreving av penger. Den må (gjøre sitt beste for å) kreve inn de pengene den har krav på uten noen form for fleksibilitet. Den må følge reglene til punkt og prikke; dersom den ikke gjør det kan det komme en form for opsjonalitet inn i ordninger som har med innkreving/innbetaling av skatt å gjøre, og dette vil være totalt uakseptabelt for staten.

Det er praktisk talt blitt slik at den største forbrytelsen man kan begå er å unnlate å betale sin skatt. Siden dette er å betrakte som en «forbrytelse mot felleskapet» (som er det navnet som settes på handlinger som innebærer at man forsøker å beholde sine egne penger i strid med regler som et flertall av politikerne har vedtatt), så er dette i praksis langt alvorligere enn å begå forbrytelser som bare krenker private. Dette gjør at saksbehandlerne får stor makt.

Sagt på en annen måte: så lenge man har en ordning hvor staten har rett til å kreve inn penger fra folk med trusler om lange fengselsstraffer for de som ikke adlyder, vil man alltid ha et skattevesen som er tregt og hensynsløst overfor sine ofre, men som er langt mer «effektivt» enn nødvendig når det gjelder å hente inn pengene den skal ha (sitat fra artikkelen sitert over: De innrømmer feilen, men jeg er nødt til å ordne opp i dette selv )…

DLF vil i første omgang avskaffe arveavgiften og all formuesskatt. Dette er former for skatt som er spesielt urettferdige: arver man f.eks. en eiendom – og altså ikke penger - så er det galt at man skal måtte betale penger til staten; dette kan i verste fall føre til at man må selge den eiendommen man har arvet for å få råd til å betale skatten. Eiendomsskatten betyr at dersom man sparer de pengene man har tjent så må man betale skatt av dem hvert år, om igjen og om igjen.

Men mest fundamentalt er at DLFs syn er at det er den enkelte selv som eier alt han tjener, og at han skal ha full rett til å disponere dem. Prinsipielt sett mener derfor DLF at finansiering av statens legitime oppgaver skal skje frivillig, dvs. DLF er prinsipielt imot tvungen skatt. DLF er imot at skatt skal benyttes til slike ting som utjamning, til tvungen finansering av fellesgoder (som forøvrig alle er av typen betal 1 krone mer i skatt og få melken 50 øre billigere), til å tilfredsstille politikere foretrukne pressgrupper, til å oppfylle politikeres valgløfter, etc.

Men la oss gjenta vårt hovedpoeng: så lenge man har tvungen skatt vil flere og flere oppleve det som Ane opplevde og som Aftenposten skrev om på lørdag. Kun DLF går inn for merkbare endringer her.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Det-foles-som-om-staten-er-lit...