Fagforeninger – pluss og minus

Fagforeninger er i utgangspunktet selvsagt en god ting. De skal hjelpe sine medlemmer med lønns- og arbeidsforhold, dvs. de skal bringe disse opp til markedsnivå i de tilfeller de ikke er der allerede, og de skal hjelpe sine medlemmer dersom det oppstår problemer i arbeidsforholdet. I tillegg kan de gjøre en rekke andre ting, f.eks. å skaffe sine medlemmer gode avtaler innen forsikring og bank, etc. Fagforeninger bør være opptatt av slike ting, og de bør de ikke være politiske, men selvsagt har de som alle andre frivillige sammenslutninger all rett til å være politiske, dvs. de har rett til å arbeide for et bestemt politisk syn, de har rett til å støtte politiske partier, etc.

Man fagforeningene kan i visse tilfeller opptre på skadelige måter, både for sine medlemmer, for bedriften, og for bedriftens kunder. Slike ting skjer når visse fagforeninger får særfordeler av staten, og når staten legger store hindringer i veien for nye aktører på visse områder. Da kan fagforeninger få en stilling som gjør at de kan stoppe nyttig og verdifullt arbeid. De som husker sakene om heismontørene og typografene kjenner godt til slike tilfeller.

Dagsrevyen fortalte om en slik sak i går. For å behandle flere som ventet på behandling for livstruende sykdommer hadde sykehusledelsen på Oslo universitetssykehus ordnet det slik at noen av de ansatte skulle jobbe litt ekstra for å ta unna køen. Men det er mange ulike typer ansatte som er involvert, og alle måtte delta for å kunne gjennomføre behandlingen. Alle gruppene som var involvert hadde sagt Ja til å være med på dette – unntatt én. Så vidt vi forsto det så nektet ledelsen i fagforeningen til radiografene - UNIO - å være med på innsatsen. Med hjemmel i lovverket kunne de nekte å ta del i ekstrainnsats som ville ha fått et betydelig antall mennesker ut av helsekøen.

Det reportasjen i Dagsrevyen viste var nærmest en parodi. Saken var tatt opp med medlemmer av regjeringen, men helseministeren viste til arbeidsministeren, og arbeidsministeren viste til partene, og man kom ikke videre. De som trengte behandling fikk det ikke. Midt oppi dette sto Anders Folkestad, leder i fagforeningen UNIO, og så ut som om han spilte en rolle som en ikke spesielt sympatisk fagforeningspamp, og sa at han visste tilstrekkelig til å overkjøre sine medlmmer på sykehuset, disse var selvsagt villige til å stå på litt ekstra for å få behanldet flere syke mennesker. Han var da åpenbart fornøyd med at syke mennesker ikke fikk behandling så lenge hans medlemmer ikke fikk jobbe overtid utover de grenser som regelverket normalt setter.

Men slik vil det være så lenge helsetilbudet er et statlig monopol, og så lenge enkelte fagforeninger er favorisert av det offentlige.

Kun en deregulering og en fristilling av alle involverte parter kan minimere slike problemer.