Dette meget prisverdige ønsket er Aftenpostens oppsummering av utviklingsminister Heikki Holmås' siste utspill. Artikkelen, som sto på trykk 4/6 (og ikke ligger på nett, så vi linker til en annen artikkel om samme tema), forteller om lav lønn og dårlige arbeidsforhold for arbeidere i Bangladesh.

Det artikkelen forteller er sikkert korrekt, og vi ønsker sterkt at disse skal få bedre lønn og bedre arbeidsforhold; dette er jo et aspekt av velstand som DLF er en sterk tilhenger av.

Men dessverre er det nok slik at utviklingsministerens innsikt mht hva som kan gi god lønn og gode arbeidsforhold ikke er imponerende.
– Det er først og fremst myndighetene … som har ansvaret for å rydde opp. Lovene er der, og nå er det et globalt press på regjeringen for at de håndheves på en skikkelig måte.

Videre fra artikkelen: [Norge gir 14,5 mill kr] som blant annet skal brukes til å informere de enkelte tekstilarbeiderne om de rettigheter de har og bidra til at flere organiserer seg …

Som sagt, vi er absolutt for at arbeidere skal få bedre lønn og gode arbeidsforhold. Men i motsetning til Holmås mener vi i DLF at dette ikke kan skje bare ved at det vedtas lover om dette, eller ved at arbeidere krever at urealistiske lover med gode intensjoner, men uten virkelighetsforankring, blir vedtatt. Dersom arbeiderne insisterer på slikt vil det langt oftere føre til at de mister jobben enn at de får bedre arbeidsforhold, dette fordi bedriften ikke har råd til å gi arbeiderne det de ber om.

Hvordan kan man da oppnå bedre lønns- og arbeidsforhold for arbeidere? Hvordan kan man øke levestandarden i fattige land?

Man må huske på at levestandard, velstand, er et resultat av produktivitet, Jo mer produktive de som jobber i et land er, jo rikere blir landet/befolkningen. Og hva er det som gir øket produktivitet? Jo, det er akkumulering av kapital, både i form av alt fra maskiner og bygninger og fabrikker til en befolkning som er utdannet slik at de har relevante ferdigheter og kunnskaper. Dette gir velstand fordi man eksempelvis kan få gjort mer med en traktor enn med en spade, og man kan få bygd bedre hus – og de blir bygd raskere – av faglærte snekkere og murere og elektrikere enn av ufaglærte amatører.

Veien til rikdom og velstand går derfor gjennom muligheten til å akkumulere kapital. Grunnen til at land er fattige, og til at lønninger er lave og arbeidsforhold er dårlige, er at det er lite akkumulert kapital i landet.

Det eneste som kan få øket levestandarden er derfor altså at det blir akkumulert kapital i landene – grunnen til at Vesten (foreløpig) er rikt og velstående er at det i noen hundre år har vært mulig å akkumulere kapital. (Dersom denne muligheten innskrenkes eller forsvinner vil landene igjen bli fattige.)

Hva er det da som kan sikre akkumulering av kapital? Jo, det er respekt for eiendomsretten. Dersom eiendomsretten er sikker, og dette inkluderer at den både er klart definert i praksis og at den håndhevdes effektivt av myndighetene, får man akkumulering av kapital, og man får økende velstand.

Eiendomsretten innebærer at den som eier noe skal kunne disponere det fullt og helt slik han ønsker, dog slik at han ikke krenker andres tilsvarende eiendomsrett. Dette innebærer at bla. følgende tiltak er krenkelser av eiendomsretten: beskatning, konsesjonsordninger, toll, statlige reguleringer av næringslivet, ekspropriasjon, statlige kvoteordninger, etc.

Det er kun én vei til velstand: respekt for eiendomsretten. Men velstand kommer ikke automatisk og den kommer ikke raskt, et land må muligens bruke flere generasjoner på å komme seg ut av fattigdommen. Men som sagt, dette er den eneste vei; dersom man forsøker en annen vei, dersom man forsøker å skape velstand ved statlige reguleringer og statlige påbud, ender man opp motsatt sted; da ender man opp med utbredt fattigdom.

Dersom man vil øke velstanden i nå fattige land (og dersom man vil bevare den i rike land) bør man arbeide for å styrke respekten for eiendomsretten, dvs. man bør arbeide for at staten skal gjøre minst mulig utover det å beskytte individers frihet.

Utviklingsministeren (og mange med ham) forstår ikke dette; de tror at vedtak i nasjonalforsamlinger om øket velstand – i form av høyere lønninger og bedre arbeidsforhold – er tilstrekkelig.

Og på et vis er vi imponert av at Holmås har et slikt ambisjonsnivå; han burde jo ha lært av de siste åtte års lange liste med løftebrudd fra SV i regjering om både hvor vanskelig det er å få igjennom vedtak om det man ønsker, og at selv om noe er vedtatt, så er det meget sjelden at de gode intensjoner blir oppfylt. Og han sier heller ikke at han vil «arbeide for» anstendige arbeidsforhold, han vil «sikre» slike forhold (dette er riktignok Aftenpostens formulering og ikke et direkte sitat.)

Men verre er det at så mange ønsker å heve velstanden med en politikk som innebærer stadig sterkere krenkelser av eiendomsretten. Som man kan se av det over vil dette ha motsatt effekt, en slik politikk vil bare føre til at velstanden synker.

Den eneste politikk som på en stabil måte kan heve velstanden over tid er en politikk som innebærer respekt for eiendomsretten, og det er bare DLF som går inn for en slik politikk.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/iriks/Her-sys-vare-billigklar-7217315.html#.Ub...
SV som regjeringsparti:

http://forum.dlf.info/viewtopic.php?f=4&t=1312&hilit=regjeringsparti&sid...