Pressestøtten

Myndighetene har med sin skatte-, avgifts- og arbeidsmarkedspolitikk gjort det så dyrt å drive aviser i Norge at det kun er noe få aviser som er lønnsomme i drift. At vi allikevel har et stort antall aviser skyldes en omfattende statsstøtte til en rekke aviser.

En artikkel på doument.no gjengir følgende liste over hvilke aviser som mottar betydelig støtte med angivelse av hvor nye de mottar per år:

Dagsavisen 41 mill.
Vårt Land 41 mill.
BA 31 mill.
Klassekampen 29 mill.
Nationen 26 mill.
Dagen 15 mill.
Rogalands Avis 12 mill.
Tromsø 9,1 mill.
Fiskerbladet Fiskaren 6,1 mill.
Porsgrunns Dagblad 3,9 mill.

Nå skal deler av denne støtteordningen legges om. Regjeringen foreslår å avvikle dagens ordning merd støtte til “riksspredte meningsbærende aviser” og erstatte den med en ny ordning hvor støtte bla. gis til “aviser med Oslo som utgiversted”. Begrunnelsen er at riksavisene for det meste holder til i hovedstaden. (Andre elementer av støtteordningen vil bli beholdt.)

Nyordningen vil bety at Dagen, som ikke holder til i Oslo, vil få redusert sin statsstøtte med ca 4 mill kr.

Uansett hvordan er støtteordning er, og uansett hvordan den reformeres, vil den føre til skjevheter. Noen vil føle at de selv får for lite og at andre får for mye. Dette gjelder ikke bare pressestøtte, det gjelder alle støtteordninger. Den foreslåtte omleggingen av pressestøtten viser dette tydelig.

Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen sier det slik: - Vi er den eneste riksavisen igjen som ikke holder til i Oslo. Det burde vært verdsatt, ikke straffet. Det kan ikke være heldig at alle avisene klumper seg sammen i hovedstaden.

Også av denne grunn er DLF imot alle støtteordninger (vi snakker her om offentlige støtteordninger). Alle støtteordninger innebærer at man tar penger fra noen og gir dem til andre. Ordningene fungerer da slik at (for å holde oss til pressestøtten) når myndighetene synes for få mennesker bruker sine egne penger på å kjøpe f.eks. Dagsavisen, så skal staten tvinge penger fra dem og gi til Dagsavisen allikevel.

Alle slike ordninger følger et omfattende regelverk, og det vil alltid på en eller annen måte være politisk vinklet. Støtteordninger vil derfor alltid favorisere et bestemt politisk syn.

Påskuddet for pressestøtten er at vi skal ha en mangfoldig presse. Dagens tilstand i det norske avismarked er da slik at det ikke finnes en eneste konservativ avis i Norge (selvsagt finnes det heller ingen liberalistiske aviser). Ønsket om mangfold da er kun et påskudd og ikke noe som ordningen bidrar til å gjennomføre.

Statsstøtten bidrar derfor til å opprettholde en norsk presse som er unisont sosialistisk eller sosialdemokratisk. Og attpå til er det slik at dette av myndighetene fremstilles som om vi har en mangfoldig presse, og for å “add insult to injury”: de som ville ha bidratt til konservative eller liberalistiske aviser blir hindret i dette ved at de blir tvunget, gjennom det skyhøye skatte- og avgiftsnivået, til å bidra til opprettholdelsen av et vell av sosialistiske aviser.

DLF er imot all pressestøtte. DLF er også imot all statsstøtte til alle typer bedrifter og virksomheter. DLF mener at enhver har rett til å beholde det han tjener og at hver enkelt gjennom egne valg og bruk av egne penger skal kunne støtte og hjelpe den eller de han måtte ønske. Da vil (hvis vi holder oss til pressen) vi få et utvalg av aviser som folket virkelig vil ha, uten at det er påvirket av politikernes og makthavernes mer eller mindre snedige ordninger opprettet for å favorisere meningsfeller og for å vanskeliggjøre mulighetene for de som virkelig er opposisjonelle. Kun dette vil være rettferdig og i samsvar med hvordan et fritt, sivilisert samfunn bør organiseres.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.document.no/2013/01/avisen-dagen-diskrimineres/