Hva er problemet? Er det demokratiet? Eller …?

For noen år siden kunne man stadig høre oppfordringen om at USA burde bli mer likt Europa. Men nå er det ingen som sier dette lenger (og dessverre er USA spesielt under Bush jr og Obama blitt alt for likt Europa, men vi skal la dette ligge), ingen vil i dag fremheve Europa som et ideal.

Pga. de siste års problemer i Europa har et halvt dusin regjeringer gått av, i disse dager får vi høre at Standard & Poor vurderer å nedjustere kredittverdigheten til 15 europeiske land, inkludert Tyskland (!), regjeringsmedlemmer tar til tårene når de må innrette politikken etter virkeligheten (”Italias velferdsminister Elsa Fornero tok til tårene da hun la fram innstrammingstiltakene søndag kveld.”), og vanlige politikere erstattes av teknokrater (”Italia er i dyp gjeldskrise, og økonomen Mario Monti er valgt inn som midlertidig stats- og finansminister etter at Silvio Berlusconi trakk seg fra posten i november … Som ekspert på økonomi, og ikke politiker, er Montis jobb å komme med forslag som først hans regjering, og så det italienske parlamentet tar stilling til og stemmer over, i et såkalt teknokratistyre”).

Hva er det som har skjedd? Er det, slik enkelte hevder, demokratiet som er problemet, eller er det noe annet?

Hvis man forstår demokrati som et system som går ut på at folket skal velge sine ledere så burde det være opplagt at demokratiet ikke er problemet.

Problemet er ikke demokratiet, problemet er å finne i de prinsipper som alle regjeringer har styrt etter. Utgangspunktet for dette er det gamle marxistiske slagord ”fra enhver etter evne, til enhver etter behov, og utgiftene til å dekke folks behov finansieres ved offentlige låneopptak”.

I alle vestlige land har man ordninger som innebærer at alle har rett til å få det de trenger fra det offentlige; dette gjelder livsopphold, helsetjenester, utdannelse, osv. (De få unntak som finnes gjelder personer som oppholder seg ulovlig i landet, enkelte tilbud omfatter kun visse grupper, etc.)

Men dette må føre til at behovene blir større og større, til at myndighetene tar på seg flere og flere oppgaver og innfører mer og mer generøse ordninger, til at skatte- og avgiftsnivået blir høyere og høyere, til at systemet blir mer og mer byråkratisk, til at flere og flere forsøker å undra beskatning, til at respekten for lov og rett synker, til at politikerforakten øker, til at det blir mer kriminalitet og korrupsjon, osv.

For å skyve problemene foran seg har enkelte – mange - land har tatt opp stadig større lån for å finansiere alle tilbudene, og enkelte land nå har en gjeld som er betydelig større enn landets BNP, dvs. at landene skylder mer enn den samlede verdiskapningen i landet i løpet av et år. Dette gjelder først og fremst land som Hellas og Italia, mens de andre PIIGS-landene Portugal, Irland og Spania ligger like etter, og etter disse igjen kommer bla. England.

At alle skal få det de trenger gratis* fra det offentlige høres kanskje fint ut, men det heter jo at ”dersom en deal høres ut som om den er for god til å være sann så er den ikke sann”.

Problemer er at politikere har vært for, og velgerne har stemt for, en politikk som ikke er bærekraftig. Et system hvor man skal få alt man trenger fra det offentlige er ikke bærekraftig. Å tro at et slikt system er bærekraftig, det er det som er problemet.

Hva er løsningen? Hva må til for å komme på rette kurs? Dette kan man finne ut ved å lese DLFs program: http://stemdlf.no/stortingsprogram

.
.
.
.
.
.
.

*tilbudene fra det offentlige er enten gratis (skole, infrastruktur) eller subsidiert (helse, kultur, høyere utdanning) for alle, eller de er slik at de som ikke selv kan kjøpe det de trenger (mat, klær, hus) får penger til dette fra det offentlige.

http://www.na24.no/article3287702.ece