Ulovlige barnehaver

Vi har alle hørt historiene fra det gamle Sovjet: bedriftsledere ble pålagt av myndighetene å oppfylle produksjonskvoter: en skofabrikk, for eksempel, skulle produsere et visst antall par sko i løpet av året, antallet ble bestemt av de politiske myndigheter, og hvis fabrikken ikke oppfylte kvoten ble sjefen sendt til Sibir (dette siste var kanskje noe overdrevet).

Det som var viktig for myndighetene var altså å oppfylle antallet: da kunne partisekretæren på partikongressene triumferende legge frem tall som sa at skofabrikkene hadde produsert x antall sko, og dermed hadde fabrikken oppfylt planen, og sosialismen var en suksess!

Det som sjelden var inkludert i slike planer var kvaliteten på det som ble produsert. Hvis vi holder oss til sko var nok det produserte antall stort, men skoene var nærmest ubrukelige.

Slik vil det bli når produksjonslivet styres av politiske beslutninger. Vi kom til å tenke på dette da vi så en reportasje om barnehaver på Dagsrevyen i går. Oppslaget var at mange av barnehavene var ulovlige.

Barnehaveloven inneholder krav til hvordan barnehavene skal være. Blant annet er det bestemmelser om areal i forhold til antall barn. I rushet etter å oppfyllet SVs valgløfte for noen år siden om full barnehavdekning ble det da etablert barnehaver som altså ikke oppfyller lovens krav om kvaliteten på barnehavene: det ble opplyst at enkelte sovesaler for små barn var for små, og at enkelte barn måtet sove ute (selvsagt godt innpakket i sine barnevogner), noe som altså er i strid med loven.

Myndighetene har her gjort to ting. For det første har de satt krav til kvalitet på barnehavene. De har nedfelt i lov bestemmelser som sier noe om hvordan barnhavene skal være. Men så har de også kommer et valgløfte som viser seg å være i strid med dette, og dersom dette valgløftet brytes vil det gi regjeringspartiene (spesielt SV) er prestisjenederlag.

Så hva gjør politikerne i disse partiene da? De har valget mellom enten å gå på et prestisjenederlag eller å gi barn et dårligere tilbud enn de mener er forsvarlig (og som de altså har lovestet).

Som reportasjen viset så valgte de å gi barna et dårligere tilbud enn å gå på prestisjenederlaget.

Og slik blir det når politikere styrer verdiskapningen. Kriteriene for suksess blir, for å si det enkelt, antall og ikke kvalitet. Slik det var i det gamle Sovjet. Og vi vet alle hvordan det gamle Sovjet endte.