Snart valg i USA

Tidlig i neste uke er det kongressvalg i USA, og alt tyder på at president Obamas parti vil gå på et stort og velfortjent nederlag.

Hans politikk har ført til arbeidsløsheten har steget til omkring 10 %, at myndighetens makt øker, at flere sektorer er i ferd med å bli tatt over av staten, at skattene vil øke, etc. Vi skal i neste uke komme langt grundigere tilbake til dette, men i dag skal vi kort se på hvilke konsekvenser det kan få dersom Demokratene mister flertallet i kongressen.

Vi tar utgangspunkt i gårsdagens leder i Aftenposten, som etter overskriften ”USA foran et politisk jordskjelv” bla. skriver følgende:
”PRESIDENT OBAMA vil etter alt å dømme få sin handlefrihet vesentlig redusert de to neste årene. Den forrige demokratiske presidenten, Bill Clinton, opplevde noe lignende etter mellomvalget i 1994. Han slo da inn på en kompromisspreget sentrumslinje. Slik gjenvant han etter hvert det politiske initiativet og sikret seg gjenvalg i 1996. En av grunnene til at Clintons strategi lyktes, var at republikanerne ble grepet av overmot og plasserte seg langt til høyre.

Obama har uten tvil håp om at historien kommer til å gjenta seg. Men resultatet kan like gjerne bli at en ufruktbar stillingskrig får dominere amerikansk politikk. …” (sitat slutt).

Det som skjedde etter at Clinton ble valgt i 1992 var at han forsøkte å legge kursen langt til venstre. Bla. forsøkte han å innføre noe som kan beskrives som de første skritt henimot en statlig overtagelse av helsetilbudet, dvs. noe av det samme som Obama nå har fått flertall for. Mange amerikanere protesterte mot dette, og mellomvalget i 1994 ble et valgskred for Republikanerne. Da hadde man en situasjon hvor Demokratene hadde presidenten og Republikanerne hadde Kongressen.

Resultatet var en ”stalemate”, dvs. det var nærmest umulig å få gjennomført noen store forandringer. Det var altså stabilitet, og resultatet var en kraftig økonomisk vekst. President Clinton, som var sleip nok til å legge ideologien på hylla og innrette seg etter de politisk realiteter, har ufortjent fått æren for de gode tider som denne ”stalemate” resulterte i. Disse gode tider varte til et stykke ut i president Bushs tid som president; siden han hadde Kongressen med seg var det ingen som klarte å stanse alt det gale han ønsket å gjøre.

Poenget er at det som er best for økonomien - og dermed for folks velstand - er stabilitet, og den beste måte å oppnå dette på (i dagens system) er at man har en ”stalemate”, dvs. at det ene partiet har presidenten, og det andre partiet har flertall i Kongressen. USA kan nå oppnå dette dersom Kongressen går til Republikanerne.

Mye tyder derfor på at dersom resultatet blir slik meningsmålingene tyder på - dvs. at Obama mister flertallet i Kongressen - så vil dette kunne føre til stabilitet, noe som igjen altså vil føre til en økonomisk vekst.

Aftenposten lederskribent bommer derfor totalt mår han skriver at ”resultatet kan … bli [at] en ufruktbar stillingskrig får dominere amerikansk politikk”. Det er faktisk stabilitet som er mest fruktbart.

Og til følgende: ”Obama har uten tvil håp om at historien kommer til å gjenta seg” - kan vi bare si at det er ingen ting som tyder på at Obama er en like dyktig politisk spiller som Bill Clinton var og er.

Der som er spennede er kun hvor stor Republikanernes seier blir. At Obama kommer til å håndtere situasjonen dårlig er opplagt.

.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/leder/article3878025.ece