Det inneffektive landbruk, mm

”Konklusjonene i Riksrevisjonens rapport om landbruket er deprimerende, men ikke overraskende lesning.

Landbruksforvaltningen får det glatte lag, fastsatte mål nås ikke, systemer er for komplekse og departementet har for dårlig kontroll og målesystemer, fastslår riksrevisor Jørgen Kosmo og hans medarbeidere.

De målene Stortinget har vedtatt for det norske landbruket er fjernere nå enn de var for ti år siden, slås det fast. Gardsbruk blir lagt ned i stort tempo og forurensingen fra landbruket er for stor. Kontrollen med alle de milliardene som deles ut til bønder og foretak, er for dårlig. En serie reportasjer i avisen Nationen har avdekket av mange av de som mottar landbruksstøtten, sitter i sofaen og ikke på traktoren.

Et hovedproblem er at de ulike støtteordningene i stor utrekning motvirker hverandre. Tiskaudd til ett formål, skader ett eller flere andre formål, slås det fast.

Det er blitt sagt at den beste prøven på et virkemiddel er at det virker. I landbruket vet man knapt hvor mange virkemidler man har, det eneste sikre er at de ikke virker”.

Det er Olav Versto som skriver dette i VG lørdag 14/8. Og vi er ikke overrasket. Er det noe som overrasker oss så er de at en vanlig journalist skriver så åpent og avslørende om den hellige kua som det norske landbruket – eller skal vi kanskje si bosettingen i distriktene? – er.

Bakgrunnen er vår nye og hyperaktive riskrevisor Jørgen Kosmo som har gått igjennom en rekke områder innen offentlig administrasjon, og som stort sett overalt har funnet de samme helt uholdbare forhold som Versto beskriver i landbruket.

Så det skulle være helt ukontroversielt å si at det er store problemer overalt i velferdsstaten. Dvs. årsaken til alle disse problemene er velferdsstaten.

Velferdsstaten er et system som innebærer at vi skal gi – via skatter og avgifter - mesteparten av det vi tjener til politikerne, og så skal de sammen med byråkratene fordele pengene gjennom er netteverk av utallige støtteordninger slik at vi får en god skole, et godt pensjonssystem, et godt barnevern, et godt asylinstitutt, et godt veinett, et spredt bosettingsmønster, osv.

Alle burde kunne se i dag at dette systemet ikke virker. De problemer som Versto beskriver over i landbruket finnes overalt i velferdsstaten.
DLF er det eneste partiet som er imot velferdsstaten. Vi vil isteden ha et samfunn hvor hver enkelt får beholde det han tjener, og så kan man bruke det man ønsker på de områder hvor man har behov og ønsker. Da kan man kjøpe det man ønsker/trenger fra landbruket, og på den måten være med på å opprettholde en produksjon av det man trenger.

Videre kan man kjøpe en helseforsikring og derved være med på å bygge opp et helsevesen, og man kan kjøpe skoleplass for sine barn – hver enkelt bruker altså sine egne penger, og prismekanismen sørger for at man da har et effektivt tilbud på alle områder. Dette vil da komme som erstatning for det kostbare villnis av sløsete ordninger med tusenvis av byråkrater som man har i landbruksadministrasjonen og i alle andre områder som staten administrerer.

De fleste vil antagelig tro at man kan rydde og effektivisere i dagens system. I praksis er dette nesten umulig. Det finnes politikere som kan ordne opp i en viss grad på noen få områder, men etter at disse politikerne går av går det raskt tilbake til det samme det samme villnis som bare byråkarter kan elske. Det er ikke mange politikere som har klart å rydde litt opp i slike forhold - men to av de mest kjente som har klart noe av dette er Margareth Thatcher og Ronald Reagan – men etter at disse var gått av gikk det ikke lang tid før byråkratiet var tilbake der det var før disse kom til makten. Og siden har veksten i byråkratiet bare fortsatt.

Med andre ord: skal man kunne unngå det som Vesta beskriver over må vi avvikle velferdsstaten og innføre et system som virkelig kan skape høy og stabil velstand over tid. Og dette systemet er full individuell frihet, dvs. laissez faire kapitalisme, et system hvor statens eneste oppgave er å beskytte individenes frihet, og hvor staten ikke på noe vis skal legge hindringer i veien for produktiv virksomhet, og heller ikke ved hjelp av overføringer skal støtte opp om bransjer og virksomheter og personer som har innflydelse blant politikerne, men som egentlig kun forbruker, og ikke skaper, verdier.

Mao. kun et fritt samfunn vil kunne unngå det stadig voksende villnis som Versto beskriver over. I et fritt samfunn finnes det mekanismer som begrenser slikt, men i velferdsstaten så er alle mekanismene slik at de fører til at den slags byråkratiske systemer bare vokser og vokser.