Det var med stor sorg vi for noen dager siden fikk vite at Knut Mønnesland var gått bort. Vi visste at han en periode hadde vært alvorlig syk, men allikevel kom budskapet om at han var død som en overraskelse.

Det var i fjor sommer vi fikk vite at han var syk, og etter hvert fikk vi inntrykk at det var alvorlig. Vi hadde planlagt å feire hans 70-års dag i november, men dessverre måtte feiringen avlyses, Knut følte seg ikke i form til en feiring. I perioden etter fikk vi inntrykk av at sykdommen var slått tilbake, og vi hadde planlagt å isteden feire hans 71-års dag.

I de siste månedene snakket vi med ham flere ganger; Knut var igjen den gode gamle, og han var like ivrig som tidligere etter å påta seg nye oppgaver.

Jeg traff Knut første gang høsten 1982. Vi kom i snakk etter et møte i Foreningen for Studium av Objektivismen. Han var ivrig, vitebegjærlig, engasjert, uvillig til å gi seg før han hadde forstått (det vi snakket om den gangen var Aristoteles´syn på slaveri). Han var også meget slagferdig, og kom ofte med meget treffende replikker.

Senere fikk jeg tilgang til FSOs arkiver, og da viste det seg at Knut ikke bare hadde vært formann i FSO, han hadde også skrevet en rekke artikler for FSOs medlemsblad. Knut fortsatte å skrive ikke bare i FSOs Nye ego og AERA, men senere også i DLFs tidsskrift LIBERAL.

Artiklene viser hvilket enormt omfang hans interesseområde strakte seg over. Her er noen av titlene på hans artikler: «Sinnslidelser: sykdommer eller livsproblemer?», «Jeremy Benthams utiltarianisme», «Burke og konservatismen», «Grunnlovens næringsfrihetsparagraf», «Anti-amerikanismen i Europa», «Refleksjoner omkring Mises´ "Theory and History"», «Rousseaus innflydelse». I tillegg til slike artikler skrev Knut flere ting for DLF, og alt han skrev viser hans glimrende penn: han var en av de alle beste skribentene vi hadde.

Knut var en markant personlighet, han var ivrig og engasjert, han var ikke redd for å ta på seg oppgaver, han stilte alltid opp og var generøs med alt han hadde, og han var en pålitelig og god venn.

Det er helt sikkert at de som ble kjent med ham aldri kommer til å glemme ham. Han er allerede dypt savnet.

Vegard Martinsen
Leder DLF