Det gikk som det måtte gå: ”Regjeringen gir opp”

Vi siterer i vår overskrift i dag fra vg.nos forside, og artikkelen ligger her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=554477

Poenget er at regjeringen har ønsket noe innstramming i pensjonene, fagforeningene har stått steilt imot, og som vi så i VGs overskrift: ”regjeringen gir opp”. Resultatet er blitt at de ”viderefører dagens [svært kostbare] pensjonsordning”.

Vi siterer fra VGs artikkel:
”… Regjeringen har måttet gi opp å få til en ny ordning for offentlige tjenestepensjoner.
- Ansatte i stat, kommune og Oslo er enig om den samme protokollen. Det blir ingen forskjell, sier meklingsmann Dag Nastad.
… Etter knallhard mekling en uke på overtid måtte regjeringen altså legge seg langflate for kravene til de offentlig ansatte. Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ønsker foreløpig ikke å kommentere saken.

Enigheten medfører at dagens pensjonsordning videreføres på ubestemt tid, med forutsetning om at en levealdersjustering innføres fra 2011 på en måte som er forenlig med grunnlovsvernet offentlige tjenestepensjoner har i dag. …” (sitat slutt).

Alle burde vite at dagens pensjonsordning er på vei mot sammenbruddet; i de neste årene blir kostnadene alt for store til at nivået på utbetalingene kan opprettholdes. Regjeringen har til en viss grad forstått dette, og ønsker å redusere utgiftene. Dette kan kun skje ved at de som skal motta pensjon aksepterer å få noe mindre utbetalt enn politikerne har lovet dem.

Ledelsen i fagforeningene forstår ikke dette, eller later som om de ikke forstår dette, og kjemper med nebb og klør for å opprettholde dagens generøse pensjonsnivå.

Og siden den sittende regjering, som om få år vil være erstattet av en annen regjering, ikke har noe å tape på å gi etter, så gir de etter.

Slik er det i det offentlige: ingen har ansvar for noe, og at ansvarsløsheten således florerer er bare noe vi alle må leve med. Vi må leve med det, og betale for det, også vi som ønsker at samfunnet skal organiseres slik at man ikke får den utbredte ansvarsløsheten son velferdsstaten innebærer på alle nivåer. Som kjent er det slik at ufrihet og ansvarsløshet hører sammen, på samme måte som frihet og ansvar høre sammen. Dagens velferdsstat er legemliggjøringen av alt som har med ufrihet og ansvarsløshet å gjøre.

Man kan lure på hvordan dette vil gå – vil den store statlige innblandingen ende med en økonomisk katastrofe (økonomisk sammenbrudd, arbeidløshet, depresjon), eller vil det komme en gradvis tilnærming til virkeligheten (med gradvise nedskjæringer og en økning av den individuelle frihet)?

Hvis man skal dømme etter regjeringen Stoltenberg IIs innsats så tyder mye på at den, som VG sa det, ”gir opp”, dvs. at den ikke vil forsøke å kjempe igjennom mer realistiske løsninger. Det er liten grunn til å tro at fremtidige regjeringer vil være vesentlig annerledes, og mye tyder derfor på at det vil gå mot et sammenbrudd heller enn en gradvis omlegging til en ansvarlig politikk. Men slik må det nødvendigvis gå i velferdsstaten.