Ny rekord i antall uføretrygdede - og reaksjonene på dette

I går ble det offentliggjort tall som sier at vi nå har 324 000 uføretrygdede i Norge. Det er ny rekord, aldri har tallet vært så høyt. Og dette kommer etter at politikerne i flere år har sagt at antall uføretrygdede er for høyt og at tallet må ned, og etter at man har iverksatt tiltak som skal bringe flere tilbake til arbeidslivet og som skal hindre flere i å bli satt over på trygd dersom de fortsatt kan jobbe. En reporter i Dagsrevyen kommenterte tallet med å si at vi i Norge i dag har flere uføretrygdede enn industriarbeidere.

Det er dog ikke bare de uføretrygdede som er utenfor arbeidslivet, også førtidspensjonerte, personer på attføring, personer som er sykmeldte, og personer som lever på sosialhjelp står utenfor, og til sammen er nå ca 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet.

Men i dag skal vi se på noen reaksjoner som kom de rekordhøye tallene for antall uføretrygdede. La oss først si at det blant de 324 000 finnes personer som ikke er i stand til å arbeide, og disse fortjener å kunne leve på en eller annen trygdeordning, de har jo betalt for denne i og med at de har betalt skatt av den inntekten de har hatt og ved at de har betalt avgifter på alt de har kjøpt. Men det er ingen tvil om at en andel av disse 324 000 kunne ha hatt en eller annen form for produktivt arbeid.

Dagsrevyen i går hadde hentet inn reaksjoner fra fire personer. Ansvarlig statsråd, arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen, ville ikke kommentere tallene, han henviste kun til velferdsmeldingen som regjeringen skal legge frem i høst.

Høyres leder, Erna Solberg, hadde en eneste kommentar: det må innføres en ordning som innebærer at to leger må attestere at en person skal få uføretrygd; i dag er det tilstrekkelig med én lege. (Det er mulig at Solberg hadde flere poenger, men Dagsrevyen viste kun det Solberg sa om dette.)

Siv Jensen, FrP, snakket om at det er mange som mottar uføretrygd som ikke bør ha det, og at man bør hente ut av systemet de som ikke er virkelig uføre, slik at de reelt uføre kan få de økninger i støtten som de trenger.

Dagsrevyen hadde også hentet inn professor i sosialmedisin, Per Fugelli, som klart viste at han ikke hadde noen reell innsikt i eller kunnskap om hvordan et næringsliv fungerer. Han sa blant annet at vi måtte få et mer "romslig og raust" arbeidsliv, noe han ikke forklarte hva måtte bety, men som antagelig betyr at han mener at private bedrifter skal ansette folk i 100 % stilling til 100 % lønn selv om de kun kan arbeide for halv maskin.

DLF har et annet syn enn det som disse ga uttrykk for (eller i statsråd Hansens tilfelle, ikke ga uttrykk for): Et system hvor antall utenfor arbeidslivet øker og øker, og blir forsørget av de stadig færre som er innefor arbeidslivet, kan ikke fungere. Det må derfor en fundamental endring til.

For det første må arbeidslivet gjøres mer fleksibelt, dvs. det må bli større variasjon i alt som har med ansettelser, arbeidsforhold, og lønn å gjøre. Mao., alle offentlige reguleringer hvor staten reelt sett pålegger bedrifter bestemte lønnsbetingelser, bestemte arbeidstidsordninger, bestemte betingelser for arbeidsmiljø og oppsigelsesproesedyrer, må avvikles. Dette vil gjøre at personer som har sjeldne talenter, eller ikke er i stand til å arbeide for full maskin, langt lettere enn i dag vil kunne komme inn på arbeidsmarkedet. Mange av de som er uføretrygdede kan arbeide i redusert stilling eller med enkle jobber, og bør kunne tilbys dette. Måten å gjøre dette på er ikke gjennom statlige pålegg eller støtteordninger, måten er å fjerne alle hindringer som staten har innført mot å gjøre dette. Mao, statlig tvangsinnblanding i arbeidslivet må avvikles, dvs. frihet må innføres.

For det annet må det gjøres noe med økonomien i trygdeordningene, dagens system er bankerott. DLF mener at dagens statlige, tvangsfinansierte og altså bankerotte system må erstattes av et system som er helt uten statlig innblanding: man kjøper en forsikring og betaler for denne med en del av sin lønn, og man benytter forsikringen mår man trenger støtte til sykebehandling, støtet under perioder uten arbeid, etc. De som ennå ikke har begynt i arbeidslivet må over på ordninger som er fullt ut private, mens de som har en periode bak seg hvor de har betalt for de statlige ordninger må få proporsjonale reduksjoner i sine fremtidige utbetalinger samtidig som de får reduksjoner i innbetalinger/skatt og så kan tegne private forsikringer som skal supplere de reduserte statlige utbetalingene noen år frem i tid.

Også i dette sakskomplekset kan man se forskjellen på DLF og de andre partiene: vi ser problemer, tar tak i dem, og foreslår reelle (her er de kun meget kort skissert) løsninger, løsninger som kan være upopulære, men som er riktige. Vi skal dog avstå fra å komme med karakteristikker av de andre partienes kommentarer.