Statens tomme løfter

I forbindelse med en tragisk drukningsulykke nylig brakte VG i går overskriften "Familien fikk ikke krisehjelp". Artikkelen inneholder følgende: "De ba om krisehjelp [etter ulykken], men fikk det ikke Jeg trodde ikke man ble behandlet på en slik måte i Norge, sier faren."

VG: "Politiet og redningsmannskapene på stedet opplevde situasjonen som så dramatisk for de pårørende at to ambulanser ble tilkalt. VG får bekreftet at helsepersonell på legevakten konkluderte med at familiemedlemmene var så sterkt psykisk nedbrutt at de ikke kunne reise hjem. Da startet helsemedarbeiderne arbeidet med å ringe rundt til sykehus i regionen i håp om at noen kunne tilby dem akutt psykiatrisk hjelp. Både Aker sykehus, Akershus universitetssykehus og Blakstad sykehus fikk forespørsel om å ta imot den nedbrutte familien. Men ingen hadde noe tilbud til familien i krise. Gjennom legevakten fikk familien beskjed om at de kunne få krisehjelp først dagen etter. Etter tre timers venting ga familien opp. Familiemedlemmene roser oppfølgingen fra både politi og letemannskaper, men [de] er svært skuffet over oppfølgingen fra helsevesenet da datteren ble utsatt for ulykken. [Familien måtte ta seg hjem på egen hånd]".

Selvsagt er det å bli rammet av noe slikt en meget tragisk hendelse, og vi føler sterkt med de som ble rammet. Og selvfølgelig bør det være et tilbud til familiemedlemmene i slike og lignende hendelser. Men her ser vi at i Norge kan dette tilbudet - et offentlig tilbud - ikke fungerer. Til tross for at vi har et offentlig helsevesen som skattebetalerne finansierer med enorme beløp, så klarer det ikke å tre støttende til i en slik tragisk situasjon.

Vi ønsker et system hvor den enkelte tegner helseforsikring, og hvor den enkelte selv kan bestemme hva forsikringen skal dekke. Man forsikrer seg mot uhell av alle mulige slag (for eksempel mot biltyverier og brann), og hvis uhellet er ute, så får men en form for kompensasjon (penger til ny bil eller nytt hus).

Tar man en helseforsikring, så kan man der spesifisere hva den skal inneholde, for eksempel også slike ting som krisehjelp til familien dersom noen kommer ut for en ulykke. Det er all grunn til å regne med at familien i eksemplet over ville ha fått hjelp dersom den selv hadde kunnet betale (gjennom en forsikringsordning) for slik hjelp. Dagens system er slik at helsepersonell bare måtte stille opp, uten at den institusjonen de var tilknyttet ville ha fått noen kompensasjon for den kostnaden den måtte bære ved dette. Resultatet var at ingen stilte opp.

Noen vil kanskje si at vårt syn her er kynisk, men til disse vil vi svare at dagens system er basert på ønsketekning og er helt urealistisk. Og vårt syn er ikke kynisk, vi er tilhengere av et system som virkelig vil gi hjelp. Tilfellet som beskrevet over viser at den type tragisk situasjoner som blir resultatet når vi betaler en sum penger til helsevesenet, og så forventer vi at det skal gjøre alt som det blir bedt om. Dagens system har et stort antall mangler, og slik som det er organisert, så er dette et uunngåelig aspekt fordi det ikke er noen sammenheng mellom den som betaler for tjenesten og den som mottar tjenesten. Statens løfter er tomme.

Kun et system hvor den som mottar og den som betaler er den samme (eller forbundet via en bank eller et forsikringsselskap) kan gi et godt tilbud av høy kvalitet over tid. Et privat helsevesen er slik.