Fredsbevegelsen er igjen på marsj. Hva resultatet vil bli er det ikke lett å si, men man kan få en viss pekepinn ved å se på historien. Vi bør derfor kaste et lite blikk på den såkalte Fredsbevegelsens historie.

La oss begynne med Vietnamkrigen: USA forsøke å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Vietnam, men pga. Fredsbevegelsens press trakk USA seg ut. Resultatet ble at også Sør-Vietnams befolkning ble underlagt et kommunistisk diktatur med velkjente resultater (undertrykkelse, tortur, fattigdom, sult, etc.)

På slutten av 1970-årene hadde kommunistdiktaturene i Warzawapakten utplassert mellomdistanseraketter som truet mange NATO-land. NATO svarte i 1979 med det såkalte dobbeltvedtaket, som innebar at dersom disse rakettene ikke ble fjernet, ville NATO utplassere tilsvarende raketter. Fredsbevegelsen satte i gang enorme demonstrasjoner over hele Vest-Europa for å protestere mot NATOs vedtak.

I 1991 invaderte Irak nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. Etter noen tid fikk USA samlet styrker og kastet Iraks soldater ut av Kuwait. Under tilbaketrekkingen satte Saddams soldater fyr på alle oljebrønnene de kom over. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Saddams okkupasjon eller den miljøkatastrofen som han forsøkte å skape, Fredsbevegelsen demonstrerte mot USA.

Neste gang fredsbevegelsen var på banen var i 1999 da NATO satte i gang en krig for å avsette Milosevic som tyranniserte befolkningen i Kosovo. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Milosevic, men mot NATOs forsøk på å avsette Milosevic.

Så spoler vi frem til 2001: USA ble 11/9 angrepet av terrorister og 3000 sivile amerikanere ble drept. Angriperne kom fra terrornettverket AlQaida. USA fant raskt ut at fremtredende AlQaida-medlemmer oppholdt seg i Afghanistan, som var ledet av det islamistiske Taliban-partiet. Taliban hadde innført sharia-lover som innebar at kvinner ikke kan gå på skole eller ta arbeid, at musikk er forbudt, at gamle Buddha-statuer skal ødelegges, etc. USA krevet AlQaida-medlemmene utlevert, men Taliban stilte seg solidarisk med AlQaida og nektet utlevering. USA gikk da til krig mot Afghanistan, og Fredbevegelsen demonstrerte - mot USA. Det viste seg at USA lett klarte å avsette Talibanstyret, og befolkningen i Afghanistan jublet i gatene samtidig med at Fredsbevegelsen reelt sett demonstrerte for Taliban i alle storbyer i vesten.

Hva slags grupper består Fredsbevegelsen av? Her er for eksempel feminister, tilhengere av homofiles rettigheter, tilhengere av ytringsfrihet, folk fra miljøbevegelsen, atomvåpenmotstandere og pasifister. Men hvorfor protesterte disse feministene ikke mot den sterke kvineundertrykkelsen under Taliban? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av homofiles rettigheter mot trakasseringen av homofile under Taliban og under Khomeiny og under Saddam? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av ytringsfrihet mot dødsdommen over Salman Rushdie eller attentatene mot hans forleggere eller mot drapet på Daniel Pearl? Hvorfor protesterte ikke folkene fra miljøbevegelsen mot Saddams pyromani i Kuwait? Hvorfor protesterte ikke atomvåpenmotstanderne mot Sovjets utplassering av atomraketter? Hvorfor protesterte ikke pasifistene mot massemord begått av regimene i Kambodsja og Kina?

Svaret er å finne i fundamentale filosofiske ideer: De som demonstrerer har akseptert ideer som er stikk i strid med det som er vestens idegrunnlag: de har akseptert irrasjonalitet, selvoppofrelse og kollektivisme, og de er imot fornuft, selvrealisering og frihet. Og derfor støtter de enhver diktator som står imot vesten: de støtter heller Pol Pot, Saddam Hussein, Milosevic og Ho Chi Minh enn Blair og Bush og Vaclav Havel (selv om disse også dessverre i for liten grad står konsekvent for vestens ideer).

For, legg merke til hva Fredsbevegelsen ikke har protestert mot: De protesterte ikke mot sosialistdiktatoren Pol Pots massemord på 1-3 millioner av Kambodsjas innbyggere på slutten av 1970-tallet, de protesterte ikke når sosialistdiktaturet Kina i juni 1989 massakrerte flere tusen demonstrerende studenter på Den himmelske freds plass, og de demonstrerte ikke da ayatholla Khomeiny begynte å likvidere opposisjonelle i stor stil fra 1980-tallet. De demonstrerte ikke mot Sovjets utplassering av truende raketter i Øst-Europa, og de demonstrerte ikke mot Milosevics terrorisering av kosovoalbanerne.

Det er selvsagt mulig å se et mønster her: Fredsbevegelsen demonstrerer mot vesten og mot USA, og for ethvert diktatur som på en eller annen måte truer vesten. Så også i dag: Saddam undertrykker Iraks innbyggere, og han truer innbyggerne i vesten, og derfor ønsker USA å uskadeliggjøre ham. Men siden Saddam er en diktator som truer vesten marsjerer mer enn gjerne millioner av mennesker i vesten til støtte for ham.

Fredsbevegelsens demonstrasjoner er ikke imot krig og undertrykkelse, de er imot kun en ting; de er mot vestens ideer. (Mange av de som støtter feminisme, homofiles rettigheter, ytringsfrihet, osv. er egentlig mer opptatt av å gå imot vesten; det er derfor de demonstrerer til fordel for regimer hvor deres ?hjertesaker? ikke har noe gjennomslag i det hele tatt.) Og det at disse demonstrasjonene har så mange deltagere er et meget urovekkende tegn. Får Fredsbevegelsen fullt gjennomslag, er det slutt med vestens sivilisasjon, for da får tyranner som Saddam Hussein anledning til å ture frem som de vil uten at de vil møte noe motstand.