Politisk reklame på TV

Kulturminister Trond Giske vurderer å anke dommen fra Menneskerettsdomstolen, en dom som sier at Norges forbud mot politisk reklame på TV er i strid med menneskerettighetene/ytringsfriheten og bør oppheves.

Forbudet mot politisk reklame på TV ble innført i 1984 (før det hadde vi jo er statlig monopol på radio/TV og da dukket problemstillingen ikke opp), men er brutt et par ganger. TV2 sendte for noen år siden en reklame for FrP og fikk en bot på kr 40 000 for det, og TV Vest sendte i 2003 en reklame for Pensjonistpartiet. TV Vest ble ilagt en bot, men har anket gjennom hele rettsapparatet. De har tapt i alle norske rettsinstanser, inkludert Høyesterett, men vant altså frem i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

DLF er av den oppfatning at et forbud mot politisk reklame på TV er et inngrep i friheten til de som driver TV-stasjonene. Siden de i dag har, som de bør ha, rett til å sende reklame med innhold av typen “Drikk melk!", “Ta tran!", "Les Dagsavisen!" og “Spis knekkebrød!", så bør de også ha all rett til å sende reklame med oppfordringen “Stem DLF!" eller “Stem Ap!"

Etter vårt syn er Giskes ønske om å forby politisk reklame på TV underlig. Det vanlige argumentet imot slik reklame på TV er at den virker sterkere enn reklame i andre medier. Men hva så? Etter vår syn har ikke staten noe med hvorvidt reklame i et medium muligens virker sterkere enn reklame i andre media.

Vi tillater oss å spekulere litt med utgangspunkt i denne saken. Kan Giskes motiv være at dersom reklame på TV blir tillatt vil Ap komme til kort? Vi tror ikke det. Ap er det største og rikeste av alle partier og vil kunne klare seg godt dersom reklame på TV blir tillatt. Er Giskes motiv at han vil hindre at politikere fra partier som FrP og Høyre skal få slippe til uten å bli moderert av en venstreorientert journalist (slik politikere fra disse partiene blir i alle debattprogrammet på TV i dag). Det tror vi heller ikke. Vi tror at Giskes standpunkt er prinsipielt begrunnet: han mener at reklame på TV er så virkingsfull at han ikke vil slippe dette fritt.

Men det kan jo også hende at man for å løse dette problemet velger å følge et prinsipp som ikke er helt uvanlig i Norge: Hvis noe er forbudt, så går man i mot en legalisering med frivillig kjøp/salg til markedspris mellom de involverte, men man kan vurdere å gi det gratis til de som trenger det! Dette blir vurdert mht narkotika, og det er ikke umulig at det velges en slik løsning, dvs. at de parter som stiller til valg får gratis tid på TV. (Dette antydes faktisk i en artikkel i Aftenposten i dag.) Men i så fall vil vel sendetid bli bestemt ut i fra hvor store partiene er. Dette er et fordelingsprinsipp som heller ikke er ukjent i Norge; dette ble for eksempel brukt da det ble bevilget penger til opplysningsarbeid i forbindelse med folkeavstemningen om EU i 1972. Da fikk partiene støtte etter størrelse, med det resultat a Ja-siden (H+Ap) fikk langt mer støtte enn det Nei-siden (Sp + SF) fikk. (Venstre var da som nå på begge sider av denne saken, og så vidt vi husker var også KrF splittet; noen der mente at EU representerte Anti-Krist.)

DLF mener at individer har rett til frihet. Frihet er retten til å disponere det man eier. Dersom staten sier til eierne av et medium - en avis, et ukeblad, en TV- eller radiostasjon - at de ikke kan sende visse typer reklame, så er dette en krenkelse av deres frihet. I samsvar med vår støtte til individuell frihet mener vi at eierne av TV-stasjoner har full rett til å selge reklame til hvem de måtte ønske, inkludert politisk partier. At Menneskerettsdomstolen i Strasbourg deler vårt syn på dette er bra. At kulturministeren ønsker å anke dette er som et gufs fra tider vi trodde vi hadde lagt bak oss.