Vi begynner med en noe lengre sitat fra Aftenposten om ett eksempel på hvordan offentlige støtteordninger fungerer:

"Fortvilte foreldre til 47 barn i Tusseladden Barnehage i Oslo fikk i slutten av mars brev om at de var oppsagt fra 1. juli i år. Nå ligger barnehagens lokaler til salgs på finn.no med en pris på 6,5 millioner kroner.

Dersom plassene legges ned, får foreldrene et stort praktisk problem. Det får også kommunen, som skal innfri løfter om full barnehagedekning. Etter press fra begge hold har derfor det kommunalt eide selskapet Omsorgsbygg lagt inn et bud på 5 mill. kr. - for å kjøpe det bygget som offentlige støtteordninger har vært med på å finansiere.

I dag er det Nina Tollefsen som eier barnehagen. Den ble overført fra ektefellen John Andrew Tollefsen i vinter. Mens han eide Tusseladden og tre andre barnehager, ble de slått konkurs etter begjæring fra kemneren i Oslo. Han hadde ikke betalt skatt og arbeidsgiveravgift for selskapene. Bobestyreren ba også den 17. mars i år om at John Andrew Tollefsen ble satt under konkurskarantene.

Tusseladden barnehage leverte ikke regnskap for 2006, men bydelen kunne likevel ikke holde igjen statstilskuddet på ca. 95 000 kroner pr. heltidsplass for barn under tre år.

- Vår oppgave er bare å sørge for at barnehageloven oppfylles. Så lenge vi ikke har noen ankepunkter mot driften, og så lenge det er nok pedagoger, kan ikke vi holde tilbake statstilskuddet, ….

Slik er regelverket Stortinget har vedtatt. Når det gjelder penger fra den kommunale potten, kreves det imidlertid at regnskapet må være levert innen en bestemt dato. Er det levert, får man altså begge deler; både kommunalt tilskudd og statstilskudd - selv om eieren av barnehagen for eksempel ikke har betalt arbeidsgiveravgift for de ansatte" (sitat slutt).

Vi vil ikke uttale oss om denne konkrete saken og tar ikke stilling til om hvorvidt anklagene mot de som er nevnt i artikkelen er sanne eller ikke, men poenget er følende: Når det finnes offentlige støtteordninger, vil det være mange som vil grafse til seg de pengene som deles ut. Det er jo velkjent at det offentlige er genereøse mht å dele ut penger (til de som oppfyller kriteriene), og at de er svært lite dyktige til å kontrollere de som mottar pengene.

Dette har vi de siste årene sett på en rekke områder: mye u-hjelps-penger går til korrupte regimer, mye nødhjelp går til administrasjon i lokale hjelpeorganisasjoner, foreninger som mottar støtte pr medlem blåser opp - eller la oss si det rett ut: forfalsker - medlemslistene for å få større støtte enn de har krav på, studieorganisasjoner rapporterer kurs som ikke er avholdt eller kursdeltagere som ikke eksisterer - alt dette er velkjent og har vært omtalt i pressen utallige ganger de siste årene.

Men slik må de bli i et system hvor det offentlige deler ut penger til individer, organisasjoner og bedrifter som oppfyller visse forhåndsfastsatte krav selv om andre rimelige betingelser ikke er oppfylt (i eksemplet ovenfor utbetales støtten til en bedrift som ikke har betalt arbeidsgiveravgift for de ansatte). Det eneste myndighetene kan gjøre for å redusere omfanget av slik er å intensivere kontrollen, men dette medfører svært mye arbeid/store kostnader, og har også liten effekt.

Dette er et stort problem, dels fordi det koster skattebetalerne penger, dels fordi det fører til stadig større byråkrati, dels fordi det reduserer respekten for lov og rett, og dels fordi det skyver stadig flere mennesker over i det som reelt sett er kriminelle handlinger.

Løsningen? Løsningen er å avvikle alle offentlige støtteordninger. Det som støtten så å si i hvert tilfelle går til er å subsidiere det folk ellers måtte betale: Hvis alle støtteordninger avskaffes vil det bety at de som bruker tilbudene vil måtet betale noe mer, men til gjengjelde vil de få skattelettelser som mer enn kompenserer for denne prisøkningen.

Mer konkret: barnehaver, fritidsstudier, medlemskontingenter i ulike typer organisasjoner vil koste mer enn i dag, men de som benytter slike tilbud vil ha fått skattelettelser som mer enn kompenserer denne økningen. Dessuten vil en ordning hvor offentlig støtte fjernes innbære at man kun betaler for det man selv bruker; i dag er det slik at alle (via skatten) er med på å betale for alt, men i et system uten støtteordninger vil hver enkelt bare betale for det han selv er interesser i å benytte. Hvis han vil bruke et tilbud som ikke er omfattet av støtteordningene vil han ha bedre råd til dere, fordi i et slikt system vil han altså ikke lenger være med på å subsidiere andres barnehaveplass eller operabillett eller medlemskontingent i et politisk parti.

Et system uten offentlige støtteordninger er derfor rettferdig og effektivt, og gir i større grad mulighet for den enkelte til å gi uttrykk for sine ønsker og preferanse.

Men et spørsmål melder seg: for hvem vil en slik omlegging medføre negative effekter: Det vil kun være negative effekter for de som sitter og administrerer dagens ordninger. Men dette er et arbeid som er fullstendig uproduktivt - det skaper ikke verdier, det flytter kun rundt på verdier som andre har skapt – og hvis slike jobber forsvinner så er det også bra fordi da må disse byråkratene over i verdiskapende arbeid, noe som er bra for hele befolkningen på sikt.

Se det er uten den minste tvil at DLF går inn for at alle offentlige støtteordninger bør avskaffes: det vil ha en rekke positive effekter, og vil derfor være en omlegging alle vil tjene på.