Overskriften er i sterkeste laget, den henspiller på en overskrift i Nettavisen i går: "Kioskkjedene ødelegger Oslo".

Vi siterer fra artikkelen: "[Bypatriot og Oslo-venn] Erling Fossen mener byen dør. Flere enn 100 Deli de Luca-, 7-Eleven- og Narvesen-kiosker finnes nå innenfor Ring 2 i Oslo.
…
- Det ødelegger jo byen, det ensretter livet på gateplan. Det som bestemmer om du har et gateliv eller ikke er primært hva som skjer på fortauene og i førsteetasjene. Hvis du får mange kiosker med kjedemakt, som fortrenger andre tilbud, da står gatelivet i fare, sier Fossen til iOslo.no.

Det store problemet er at kjedene oftest har langt mer å legge i potten for husleie enn gründerbedriftene, slik at de drar opp markedsprisen i området. Da forsvinner de små og familiebedriftene, og kjedene legger stadig beslag på kvadratmetre …."(sitat slutt)

Grunnen til at gode gammeldagse butikker forsvinner og at kjappe nye tilbud som Deli de Luca og SevenEleven dukker opp er kun en: kunder flest foretrekker å handle i disse nye butikkene. Grunnen til at gammeldagse foretninger blir borte er at folk ikke bruker dem i tilstrekkelig grad, og grunnen til at de nye dukker opp er at folk foretrekker dem. Det er også derfor de har "mer å legge i potten".

Det hevdes i artikkelen at de nye butikkene representerer en "ødeleggelse" av Oslo – vi skal la dette poenget ligge, men spørsmålet er hvem som står for denne påståtte ødeleggelsen? Jo, det er kundene, de som handler.

Mange foretrekker nå når de er sultne å kjøpe noe lettvint og raskt på i en cafe-lignende butikk heller enn å gå i landhandelen og kjøpe ingredienser og å gå hjem for å lage fårikål eller betasuppe eller lapskaus. Det er slike ting som er grunnen til at butikkmønsteret blir annerledes over tid.

Og slik er det i et (noenlunde) fritt samfunn: folks ønsker og behov forandrer seg, og så følger tilbudet etter.

Nå nevnes ikke dette i artikkelen, men det enkelte som regel foreslår for å løse denne tye problemer er at "det offentlige må gripe inn", dvs. det offentlige må hjelpe de gamle butikkene til å overleve og hindre de nye i å komme inn på markedet.

Men dette betyr kun at folk med fysisk makt hindres i å gi uttrykk for sine ønsker i handling: slike inngrep betyr at staten – for å sette det noe på spissen – med tvang forsøker å få folk til å spise fårikål heller enn den sciabattaen de helst vil kjøpe hos Deli De Luca.

Vårt syn er at lapskaus og fårikål muligens er sunnere enn fastfooden man får i kjedekioskene, men det vi setter høyest i forhold mellom mennesker er frihet, og vi vil derfor at alle skal ha anledning til å kjøpe den maten de selv vil, uten noen form for påvirking fra det offentlige. Om da folk velger å kjøpe næringsfattig hurtigmat i kioskkjeder, det er opp til dem selv. (Forøvrig vil et fritt, privat system med private sykeforsikringer presse folk over i stadig sunnere kosthold og levevaner, dette i motsetning til dagens system hvor alle i praksis får mer eller mindre gratis behandling uansett hvor usunt de lever og derfor ikke har noe incentiv til å leve sunnere, men dette lar vi også ligge i denne omgang.)

Skal man forsøke å endre på folks kostvaner og derved butikk- og kioskmønstret i en by, må det skje med opplysning, ikke med tvang.