Stortinget har vedtatt at forskning på befruktede egg skal være ulovlig i Norge.
Dette står i rak motsetning til Sverige, hvor de i fjor åpnet et nytt senter for stamcelleforskning under ledelse av nordmannen Sten Erik Jacobsen. Der tar de mål av seg til å bli ledende i verden
Han sier at det kun er 5 land i Europa som har en så streng praksis som Norge, og Norge går også strengere til verks enn USA.

Professor Arne Sunde ved NTNU sier at svenskene etablerte forskning allerede på 1700-tallet, og har derfor en lang forskertradisjon. Han mener svenskene er bedre enn oss på de fleste områder, noe som sikkert ikke er morsomt å høre tatt i betraktning slagordet "det er typisk norsk å være god". Men fru Bruntland mente sikkert i skisporet.

Sunde sier like ut at religion er et betydelig problem her. Konservativ kristendom har ingen politisk betydning i Sverige, noe den jo dessverre har i Norge.

Men noen benytter også almene etiske resonnementer mot denne type forskning uten
direkte religiøs forankring. Dette, sier Sunde, står enhver fritt å gjøre.
Men da må vi også være avskåret fra å bruke medisinske resultater i form av nye behandlingsmetoder basert på denne "uetiske" forskningen.

Når det utvikles nye, effektive metoder mot nyresvikt, hjernesvulst, ødelagte nervebaner osv osv. der friske stamceller kan settes inn for å reparere ødelagte områder, må faktisk
nordmenn moralsk sett være avskåret fra å få slike behandlingstilbud i det norske helsevesenet.
Skal man først snakke om moral, kan man ikke hevde det moralske i å la andre bruke penger og forskningsinnsats på å utvikle metoder basert på forskning et politisk flertall finner uetisk,
for deretter å late som ingenting og ta i bruk metodene.
For disse metodene vil jo sikkert forutsette bruk av stamceller fra befruktede egg!

Men politikerne vil i så tilfelle bli stilt overfor et pinlig dilemma: Hva om det oppstår pasientturisme til Sverige, der svenskehandelen har fått et nytt produkt, nemlig
avansert behandling mot ellers dødelige sykdommer?
Vil da norske politikere slå inn på et dobbeltmoralske sporet og åpne for bruk av denne kunnskapen ved norske sykehus, eller vil de gå ned med flagget til topps og være moralsk konsekvente?
At KrF går inn for et slikt forbud er lett å forstå, siden de jo er kristenfundamentalismens fanebærere i Norge, og dessverre har politisk innflytelse.
Men så vidt jeg vet gikk også SV inn for dette forbudet, og dette har jeg vanskelig
for å forstå. Har det gått opp for folk flest hva dette forbudet egentlig innebærer?
Det tviler jeg sterkt på. KrF's kjernevelgere vil sikkert være takknemlig overfor Bondevik & Co, men hva med SV's velgere? Er det slik at begge partiers representanter på Stortinget
mener at nye, effektive behandlingsmetoder av enkelte krefttyper ikke er i
deres velgeres interesse, slik at de heller vil ønske å være avskåret fra slik behandling - fordi det er mer etisk å dø?

Eller satser de på å toe sine dobbeltmoralske hender og slippe metodene inn i Norge, selv
om de er blitt til ved uetisk forskning?

Bondevik vil kanskje mene at dersom man dør av slike sykdommerer det Guds vilje og intet å gjøre med ,selv om det kunne vært behandling å få i Sverige. Man må heller dø enn å la seg behandle med metoder som er blitt til i en mørk, uetisk bakgård.

Men SV? Hva er deres begrunnelse - egentlig? Jeg vet ikke hvor mange SV'ere som studerer dette forum jevnlig, men et svar fra det hold hadde vært av stor interesse.

Professor Sunde viser også til Asia, særlig Sørkorea. Om 20-30 år vil asiatiske land ha parkert Europa fullstendig innenfor dette området, både fordi de der ikke han noen religiøse bekymringer samt at de satser store pengesummer på denne type forskning.

Dette er glimrende anskuelsesundervisning i hvordan en kultur sakker akterut
og blir utkonkurrert på viktige områder nå trosspørsmål skal få lov til å ta presendens framfor fornuften. Dette er presis det samme som skjedde med islamsk kultur etter 1200-tallet,
da sterke krefter fikk knesatt at fornuft og tro ikke får ko-eksistere som likeverdige,
det er trossetningene som har fortrinnsrett.
Før 1200-tallet var islamsk kultur avansert og produserte resultater både innen matematikk og medisin. Takket være at fornuften fikk slippe til!

Europa i Middelalderen er samme elendighet, der ble man brent som kjetter eller heks
desom man hadde "aparte meninger" (dvs. i strid med presteskapets bibelfortolkninger)
Etter hvert mistet inkvisisjonen sitt grep, men siden kirken hadde en meget dominerende plass i samfunnet, var det ikke lett å eksistere dersom man opptrådte åpent i strid med kirkens lære.

Jo større makt en religion har i et samfunn, jo mer undermåls blir dette samfunnet.
Jo større makt fornuften har, jo mer fremragende blir samfunnet, og dette kommer til uttrykk
både gjennom velstand og vitenskapelige resultater.

Jeg er forøvrig nokså sikker på at de som stemte for stamcelleforbudet vil
velge den dobbeltmoralske løsningen, og tillate bruk av behandlngsmetoder i Norge
basert på forskning de har stemplet som uetisk.
Hva mer er der å si om slike politikere? Ikke annet enn at de selv, om de skulle få en alvorlig lidelse som kan kureres med stamceller, må takke nei til dette og heller dø.
Men vil de det? Jeg regner ikke med det. "De andre" må gjerne dø for at vi selv skal
fremstå som etiske. Men som alltid må vi selv unntas for de ubehageligheter våre vedtak påfører den alminnelige velger. Slik tenker politikere.

Kristne menigheter og organisasjoner har som kjent forskjellige syn på samliv, skilsmisse og bibeltolkning. Noen av disse organisasjonene i det siste har havnet i trådkorset til venstresiden, fordi de praktiserer et restriktivt syn på disse tingene, og lar samlivspraksis ha stor betydning ved opptak i menigheten, ansettelsesforhold o.l. Dette er gammelt nytt, og de som søker slike forsamlinger vet at det er slik. Hvis man finner det utålelig, står man fritt til å assosiere seg med andre, mer likesinnede grupperinger.

Venstresiden ønsker på sitt vante vis å bedrive politisk styring av trosspørsmål, og direkte forby de meninger som Misjonsforbundet og Misjonssambandet hevder. Det er en underlig forestilling at ateister skal ha det avgjørende ord i religiøse lærespørsmål, men fullt ut i tråd med sosialismens grunntanke.

Venstresiden argumenterer slik at religiøs praksis ikke skal kunne sette seg ut over norsk lov. Det er i utgangspunktet et sympatisk standpunkt, dersom loven er rettmessig. Men loven det refereres til forbyr private foreninger å samle folk med felles oppfatning, og arbeidsgivere å ansette de man finner best egnet.
Med sosialistenes argument i hånd, burde vi DLF'ere kunne forlange å bli ansatt i APs sekretariat.
(Sosialistene viser forøvrig en påfallende mangel på interesse for å stille de samme type krav til islamske menigheter, men kulturrelativismens mange skyggesider er en sak for seg.)

Høibråten har fått mye kritikk for sin håndtering av denne saken, siden han privat har en ledende rolle i Misjonsforbundet, men nekter å svare på spørsmål om saken. Han er selv en ivrig forkjemper for politisk tvang og inngripen i private forhold, så vi i DLF synes han har fått kan til håret sitt i denne saken.

Sakens hengemyr av motstridende onder, skyldes først og fremst at vi har en statskirke og støtteordninger til øvrige religiøse samfunn. Det er en uhyrlighet i seg selv, dette av folk skal tvinges til å bistå i fremme livssyn man tar sterk avstand fra. Så lenge religiøse gruppringer tar imot statsstøtte, vil de bli styrt av politikere som ikke deler deres livvsyn.

Statsministeren har en vanskelig sak på nakken, og det er velfortjent. Han har alltid søkt kompromisser i enhver sak, og det vil alltid svekke den beste saken. Det er ingen utvei herfra sålenge tanken om en "offentlig religion" består, og den hansken tør ikke Bondevik ta opp.

I fjor fant en del kommunale myndigheter ut at mange lekeapparater i barnehaver var farlige, og mange av dem ble fjernet. Men per i dag er det mange steder ikke kommet opp nye lekeapparater, forteller dagens Østlandssending; kommunenes økonomi er ikke slik at de har råd til å erstatte de fjernede apparatene.

Selvsagt burde ikke barnehaver være offentlige, men la oss se på et annet poeng. Hva er det som kan få i stand trygge lekeapparater (og trygge, brannsikre boliger og trygge biler og trygge medisiner og trygge matvarer etc.)?

Siden alle disse tingene er resultater av menneskers arbeid, så blir kvaliteten bedre jo mer produktiv arbeidsinnsatsen er. Dette krever igjen en akkumulasjon av kapital, og akkumulasjon av kapital skjer når mennesker har frihet til å skape og selv kan disponere det de har produsert.

Med andre ord: trygghet er et resultat av frihet. Svært få forstår dette i dag, de fleste i dag tror at man kan få trygge lekeapparater (og trygge, brannsikre boliger og trygge biler og trygge medisiner og trygge matvarer etc.) hvis politikerne vedtar at de skal være trygge. Men dette resulterer i at innretningene ikke vil eksistere: hvis politikerne vedtar trygghetsforskrifter for biler som er slik at det ikke vil lønne seg å produsere bilen, vil den ikke bli produsert; hvis politikerne vedtar sikkerhetsforskrifter som gjør at boliger blir for kostbare, vil de ikke bli bygget; hvis de vedtar sikkerhetsforskrifter for lekeplasser som innebærer at lekeapparatene blir for dyre, så vil lekeplassene – som i dag – bli uten lekeapparater.

Dessuten er det slik at pålegg av den typen vi snakker om her også er inngrep i friheten, og disse vil derfor være med på å gjøre produktiviteten enda lavere, noe som igjen medfører at alt blir enda mindre trygt.

Så kun frihet vil føre til et stadig tryggere samfunn. Offentlige sikkerhetstiltak vil faktisk føre til at alt blir mindre trygt.

Dagens overskrift har vi utrolig nok hentet fra dagens Aftenposten.

Artikkelen fortsetter: ”Valgerd Svarstad Haugland og Kulturdepartementet bør overlate til andre å gi konsesjoner. Erfaringene fra P4 og TV2-konsesjonene viser dette, sier medieprofessor Trine Syvertsen”.

Vi siterer videre fra Aftenposten: ”Trine Syvertsen, professor i medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo beskriver og analyserer den nye politiske medievirkeligheten i boken "Mediemangfold - Styring av mediene i et globalisert marked". Her tar Syvertsen blant annet for seg kulturministerens dobbeltrolle. I dag er det Kulturdepartementet som både setter rammen for kringkastingskonsesjoner og samtidig deler ut de attraktive konsesjonene.

- Det er noe grunnleggende uryddig i at det er kulturministeren som både legger rammene for mediene og er den som deler ut konsesjoner.”

Dette var vi i DLF inne på så sent som i forrige uke, hvor vi hadde en kommentar med tittelen ”Når dommeren blir spiller”.

Videre fra Aftenpostens artikkel: ”Vi husker alle oppstyret da departementet la stor prestisje i å ta konsesjonen fra P4 og gi den til det som i dag heter Kanal 24. Det viktigste for en som søker konsesjon er at man forstår det politiske spillet. Kanal 24 peilet seg inn på en type argumenter som gikk hjem hos kulturministeren. Det er uheldig at det kan se ut som om kulturministeren har personlig prestisje knyttet til noen konsesjonærer fremfor andre, sier Trine Syvertsen.”

Dessverre sier Syvertsen også at ”Et frittstående organ som det nye medietilsynet i Fredrikstad bør overta ansvaret å dele ut konsesjoner til medier som TV 2, P4 og Kanal 24”. Syvertsen tror åpenbart at et slikt organ ikke vil utøve tilsvarende muligheter for press som de politiske myndigheter. Syvertsen et. al. tar her feil – når en gruppe skal bestemme over bruken av folks eiendommer, da er friheten borte, og da forsvinner også samfunnets (dvs. innbyggernes) velstand.

DLF er altså motstander av alle konsesjonsordninger. Individer bør styres av seg selv, ikke av politikerne. Vi er altså tilhengere av frihet, som betyr at eiendommer – landeiendommer, opphavsrettigheter og radiofrekvenser – skal eies privat, og at eieren skal ha full disposisjonsrett over disse.

Kun dette kan gi et samfunn hvor mennesker kan fungere og trives, og kun dette kan gi et samfunn med frihet, harmoni, og stigende velstand.

Har vi ikke frihet (respekt for eiendomsretten), vil vi få et samfunn med stadig økende disharmoni, kaos, kriminalitet, krig mellom pressgrupper, avmakt og synkende velstand. Noe vi dessverre ser tydelig omkring oss i dag.

Svenske rekefiskere er rasende på sine norske yrkesbrødre, som de mener dumper reker på det svenske markedet. Problemet er nemlig at svenske fiskere ikke har lov til å selge reker for under kr. 50 pr kilo. Norske fiskere derimot har ingen slike restriksjoner, de kan selge så billig de vil på auksjoner i Sverige. Svenskene mener nordmennene fisker mer reker enn de får avsatt i Norge, derfor dumper de overskuddet i Sverige.

Dette er en klassisk situasjon. Slik går det når politiske reguleringer skal prøve å oppnå et eller annet mål (sikre svenske rekefiskere en minimumsinntekt??)
Hovedregelene er at styringssvikten skaper store uønskede konsekvenser, som ofte overgår det man ønsker å oppnå.

Svenske rekefiskere burde ikke rette sin vrede mot norske fiskere, i stedet burde de rette den mot egne myndigheter som forbyr dem å konkurrerer på pris. Det er lett å forstå at at de er sinte, for dette systemet fungerer klart urettferdig.

Når overivrige politikere mener at politikk står over markedet, og at "politisk vilje" kan ordne opp i forhold som de av en eller annen grunn ikke liker, så får vi alltid slike selvmotsigende løsninger, ofte på grensen til det komiske. Politikerne har markedsført sitt produkt "politisk vilje" med stor iherdighet, men hver gang de ønsker å forme markedet etter eget hode går de på en smell av denne typen.

En velkjent analogi er minstelønninger. En av årsakene til at den store depresjonen i USA ble langvarig var nettopp at Roosevelt fikk innført minstelønnsbestemmelser.

Dette medførte at arbeidstakere ikke fant arbeid til disse lønningene, fordi få var villig til å gå så høyt med sine lønnstilbud. Folk kunne nok fått jobber til lavere lønn, men i likhet med de svenske rekefiskerne måtte de se mulighetene gå forbi seg.

Det store problemet er at politikerne ikke oppfatter at prisdannelsen er
et resultat av samhandling mellom tilbydere og etterspørrere, og at markedet vil bli klarert når prisen når sitt likevektsnivå.

Når man så ikke liker likevektsprisen (=den er for lav for de gruppene de vil "beskytte", dvs. ha stemmer fra) tror man at et politisk vedtak kan få markedet til å justere denne likevektsprisen til gunst for sine favoriserte grupper.

Resultat? Tilbydere av arbeid finner ikke kjøpere til den aktuelle prisen, og rekefiskerne må se at salget går til konkurrenter som ikke er bundet av noen minstepris.

At de aldri lærer!

Hva ville du gjort hvis du kjørte en bil som gikk for sakte: ville du løsnet håndbremsen eller ville du tråkket på gassen?

Alle politikere i Vesteuropa er i dag i samme situasjon som sjåføren i denne bilen, hvis vi lar bilen representere økonomien, dens hastighet representere økonomiens effektivitet, håndbremsen representere jungelen av skatter, avgifter og reguleringer, og gasspedalen representere pengepolitikken.

Politikerne synes at økonomien er for svak (det er liten økonomisk vekst), og istedenfor å løsne på håndbremsen (dvs. avvikle restriksjoner på verdiskapning i form av skatte- og avgiftslettelser og avbyråkratisering), tråkker de på gasspedalen (de dikterer en lavere rente).

Selvsagt er denne politikken en oppskrift på en katastrofe: bilen vil bli ødelagt, og tilsvarende vil økonomien, dvs. produksjon og handel, bli kvalt av jungelen av skatter, avgifter, lover og reguleringer.

Dessverre er alle politikere og praktisk talt alle økonomer av den oppfatning at det er umulig å løsne håndbremsen. De mener at reguleringer av typen nevnt ovenfor er nødvendige. Når dette fører til at den økonomiske vekst stanser, ser de ingen annen mulighet enn å regulere enda mer: de setter renten lavere og lavere. I Norge i dag er renten mellom 0 og 2 % på innskudd (avhengig av hva slags konto det er snakk om), men lånerenten i mange tilfeller er omkring 3%.

En av grunnene til den lave renten i Norge er den tilsvarende lave renten i andre land i Vesteuropa, men USA, som har noe mindre restriksjoner på økonomien enn de fleste andre land, har en høyere rente.

Grunnen til at det er galt med de lave rentene vi har i dag er at de fører til en rekke uforsiktige låneopptak og derved uforsiktige investeringer. Mange slike vil fører til katastrofer når det viser seg at investeringene ikke var holdbare. (I Norge hadde vi erfaring med dette i form av mange konkurser og de som ble ”gjeldsslaver” etter uforsiktige låneopptak på 80-tallet.) Vi får håpe at noe lignende ikke skjer igjen, men med den politikken som politikerne og Norges Bank fører, så er dette dessverre et helt urealistisk håp.

For noen tid siden ble det avslørt at det hadde foregått grove overgrep mot barnehjemsbarn på offentlige barnehjem over hele Norge. Politikerne satte straks ned undersøkelseskommisjoner som skulle finne ut hva som hadde skjedd og foreslå kompensasjonsordninger for de mange forsvarsløse barn som de ansatte ved barnehjemmene hadde foregrepet seg mot.

En av kommisjonene begynte sitt arbeid i januar, men allerede i dag har vi fått vite at kommisjonens mandat er blitt kraftig redusert i forhold til det man opprinnelig fikk inntrykk av var meningen.

Et av de krenkede barnehjemsbarna uttalte på NRK Østlandssendingen i morges at han følte dette som et nytt overgrep.

Hvorfor skjer slike ting så ofte? Hvorfor er det slik at når staten/det offentlige gjør en dårlig jobb, eller endog begår overgrep, så blir det aldri noen reell oppklaring? Hvorfor skjer det aldri at rette vedkommende blir pålagt ansvaret for det som er skjedd og straffet på en rettferdig måte?

Vi mener selvfølgelig at statens oppgave er å passe på at lov og rett opprettholdes, dvs. statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter ved å drive politi og rettsapparat (og militært forsvar).

Men når staten, som i Norge i dag, også deltar i det som burde vært et fritt marked med produksjon og salg, fører dette til at svært mange mennesker reelt sett blir offentlig ansatte, og disse vil da i stor grad forsøke å opprettholde det offentliges legitimitet. Dette fører også til at undersøkelseskommisjoner og dommere (og andre som skal etterforske når det offentlige har foretatt kritikkverdige handlinger) blir svært motvillige mot å dømme det offentlige.

Derfor ser vi stadig vekk at når individer, som staten har krenket, går til rettsapparatet for å få staten dømt, så taper de. Det er alminnelig kjent blant jurister at nesten uansett hvor urettferdig staten har opptrådt, så er det umulig for de krenkede å vinne mot staten i en rettssak. Dette er fordi dommerne føler seg som om de i alle sammenhenger må beskytte sin arbeidsgiver, staten.

Dette er selvsagt grovt urettferdig, det er svært skadelig for de som er blitt krenket (og som antagelig har hatt en naiv tro på at dagens norske rettsapparat er rettferdig), og det er ødeleggende for samfunnsmoralen. En illustrasjon på at det er slik som vi påstår her er det store antall saker som krenkede nordmenn har tatt opp i menneskerettighetsdomstolen, og hvor den norske stat har tapt.

At undersøkelsen som barnehjembarna ble utsatt for nå blir kraftig innskrenket, er et opplagt eksempel på dette samme prinsippet.

Slik må det går når dommeren også er spiller – dvs. når den som skal dømme i spillet og passe på at reglene blir fulgt, også deltar i markedet på samme måte som legitime aktører.

Også av denne grunn bør staten holde seg til sine legitime oppgaver: å beskytte individers rettigheter ved å drive politi, rettsapparatet og militært forsvar.

(NRK Østlandssendingen har samlet sine saker om overgrep på barnehjemmene her, under tittelen OMSORGSVIKT OG OVERGREP PÅ BARNEHJEM.)

”Nord-Korea på vei mot markedsøkonomi” er en av dagens overskrifter i Aftenposten. Nord-Korea har vært et sosialistdiktatur i flere tiår, og har derfor i stadig stigende grad vært preget av undertrykkelse, fattigdom og sult, endog hungersnød.

Men nå skjer det forandringer i Nord-Korea. Aftenposten forteller at ”Besøkende i Pyongyang er "forbløffet" over forandringene og mener de økonomiske reformene ikke lar seg snu.”

Aftenposten beskriver bybildet i hovedstaden slik: ”Store plakater med reklame for personbiler. Yrende markeder. Stormagasiner med bredt vareutvalg. Økende biltrafikk. Jo, det gjelder faktisk Pyongyang - hovedstaden i et Nord-Korea som offisielt bekjenner seg til kommunismen, men hvor sterke markedsøkonomiske vinder har begynt å tære på det gamle systemet.

Forandringene har pågått over lang tid, langsomt, trinnvis og for en stor del i det skjulte. Selv om Nord-Korea fortsatt er et lutfattig land, på randen av en ny sultkatastrofe, er reformene blitt så påtrengende at de nærmest har sjokkert utenlandske besøkende. …

[Folk] hadde klær, de hadde grønnsaker, de hadde kjøtt, de hadde elektronikk, fjernsynsapparater, kjøleskap .Tidligere var gatene i Pyongyang nesten tomme. Ingen privatbiler, ingen sykler, bare en og annen offisiell Mercedes på vei gjennom øde gater. Store leilighetskomplekser lå mørke om kvelden og natten, høyst en enslig lyspære var tent. Denne gangen var det "et stort antall kjøretøyer i gatene, i den grad at trafikkpolitiet faktisk hadde annet å gjøre enn bare å sitte midt i gaten". Aftenposten forteller til og med at "det var lys over alt, i alle leilighetene”.

Dette blir altså resultatet når den statlige tvangen reduseres og man begynner å slippe slipper markedskreftene løs.

Det er få andre land som i dag er i like stor grad som Nord-Korea er underlagt den sosialistiske styringsmodell, men la oss håpe at alle land nåe begynner å gå samme vei som Nord-Korea og begynner å slippe løs markedskreftene, dvs. i større grad lar folk være i fred til å produsere og å handle med hverandre på fredelig vis. Kun dette kan gi et stabilt samfunn med fred, harmoni og stigende velstand.

Avisene har i det siste vært fylt av leserbrev forfattet av unge mødre som klager over at de ikke klarer kombinasjonen av viktig jobb/karriere på den ene siden, og å være småbarnsmor på den andre siden. Mange av dem sier at de føler seg lurt av forrige generasjons feminister som påstod at det ikke var noe problem å kombinere karriere og det å være småbarnsmor. Dagens unge mødre med både karriere og ansvar for barn sier at de føler seg presset i en tidsklemme: uansett om de er på jobb eller sammen med barna føler de at de ikke får nok tid til det som er viktig: jobb og barn.

Vi anser at barn er de viktigste og at man ført og fremst må ta hensyn til dem, og vi vil tro at det er best om barn vokser opp med en av foreldrene hjemme. Som parti vil vi ikke ha noe syn på dette. Det vi har et syn på et at det offentlige ikke på noen måte skal blande seg inn i hvordan barn oppdras (forutsatt at deres rettigheter ikke krenkes).

Det vi har et syn på, er de forslag som de nevnte leserbrev innholder: Vårt inntrykk er at ingen av leserbrevskriverne kritiserer seg selv for å ha påtatt seg for mye, og at løsningsforslagene inneholder to elementer: bedriftene må legge forholdene til rette for småbarnsforeldre (redusert arbeidstid, tilbud om barnepass). Og at staten må pålegge bedriftene dette.

Til dette vil vi si at vi er imot alle statlige pålegg på næringslivet, og at dersom bedriften pålegges slike tiltak, vil det svekke norsk industri ytterligere.

De forslagene som er kommet er oppskrift på en katastrofe, både for barna, foreldrene og industrien. Antagelig derfor vil slike forslag få bred partipolitisk støtte. Men DLF er imot.

Man bør seg ting i sammenheng, og dette er spesielt nyttig angående to av dagens nyhetssaker. Vi siterer fra nrk.no om den ene saken med overskrift «Unge skal ikke fengsles»: Bergen tingrett har i en fersk dom slått fast at norsk lov må vike for FNs barnekonvensjon, og nektet å fengsle en person som var under 18 år.

Bergen tingrett viste nylig til FNs barnekonvensjon da de dømte en 17 år gammel gutt til 60 dagers samfunnsstraff for bedrageri og flere tilfeller av fyllekjøring med høy promille. Påtalemyndigheten hadde bedt om seks måneders ubetinget fengsel, og etter tidligere praksis ville disse forholdene kvalifisert til et opphold bak murene,…

I FNs barnekonvensjon heter det at man er barn til man er 18 år gammel, og at pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av barn bare skal benyttes «som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom … Ifølge tall fra Justisdepartementet er det til enhver tid cirka ti personer under 18 år i norske fengsler. Tallet inkluderer siktede som sitter i varetekt.»

Og vi siterer om den andre saken med overskift «Ny gjeng herjer på Tøyen»: «En kriminell gjeng truer og trakasserer et helt nabolag på Tøyen. Gjengmedlemmene [som er fra 15 år og oppover] kaller seg Tøyen svarte gangstere». Flere av medlemmene i gjengen er ifølge politiet dømt for vold og ran … «Gjengen blir stadig mer aggressiv», og mange Tøyenbeboere tør ikke lenger gå ut om kvelden. Også et stort antall butikkeiere føler seg truet.

Poenget med disse sitatene er å vise at man i dag ikke straffer kriminelle i noen særlig grad, og at derfor folk som er dømt for vold og ran etter ferdig sonet straff fortsatt går ute og plager fredelige mennesker. Ser man disse to sakene i sammenheng, skulle det være lett å legge to og to sammen.

Vi skal denne gangen ikke gå i detalj på dette, men DLF mener at alle bør holdes ansvarlige for sine handlinger, og dette gjelder også kriminelle. Folk som begår reell kriminalitet – innbrudd, ran, tyverier, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc. – må straffes strengt, dvs. de må sitte lenge i fengsel. I dag blir kriminelle svært mildt behandlet, og derfor har vi stor kriminalitet.

Kriminalitetsproblemet kan løses, men det finnes kun én løsning: de kriminelle må settes i fengsel, og sitte der lenge. Gjøres ikke dette. Vil kriminelle i stor grad fortsette å terrorisere fredelige mennesker. Enhver som tror at det finnes noen annen løsning som kan gjennomføres i praksis, lurer seg selv.

Svært ofte kommer der utspill fra ulike offentlige organer som viser hvor virkelighetsfjerne og skadelige og meningsløse eller rent sagt komiske de er.

Sist ute i denne lange rekken er Norsk Språkråd, som nå har foreslått at en del innarbeidede ord med engelsk staveform, nå skal fornorskes. Det skal altså ifølge Språkrådet heretter skrives beiken, ikke bacon; råkkn roll, ikke rock `n roll; krus, ikke cruise; køppfinale, ikke cupfinale; køntrimusikk, ikke countrymusikk, osv.

Vi et selvsagt ikke imot at det skal finnes en offisiell norsk skriftnorm, og vi mener også at det bør finnes et råd som vurderer og foreslår endringer i denne, men det er ingen grunn til at et slikt råd skal være statlig. Det finnes jo allerede et slikt råd som er privat: Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur er jo drevet av Riksmålsforbundet. Med andre od: Det offentlige Norsk Språkråd bør nedlegges, og så kan universitetene eller en forfatterforening danne et nytt tilsvarende organ. (Ingen journalister bør være med i dette rådet, da det er lite som tyder på at de kan norsk grammatikk og rettskrivning.)

Vi mener at det bør finnes ett offisielt norsk språk, og at alle som oppholder seg i Norge i lengre perioder burde lære seg dette, og bruke dette når de skriver. Vi mener altså at det bør være en skrift-norm, og at alle burde følge denne (i kunstneriske sammenhenger bæør man selvsagt allikevel skrive på dialekt). Vi tar avstand fra den unike norske ordning om at vi skal ha to skriftspråk i Norge, og vi tar avstand fra det utbredte dialekt-dyrking. (NB Vi snakker her om skriftlig språk.) Dette betyr selvsagt ikke at vi vil bruke tvang for å få folk til å skrive på bestemte måter; enhver bør kunne skrive som han vil, men lover og forordninger skal skrives i en normert språkform, og alle borgere bør være kjent med dette.

La oss avslutte med å si at de nå foreslåtte endringene er latterlige. De viser kun at Språkrådet er ute av kontakt med virkeligheten. Siden vi er dannede mennesker vil vi til Språkrådet ikke si føkk ju, vi vil si ryk og reis.

Fundamentalt sett finnes det kun én type legitim politikk: beskyttelse av individers rettigheter. Alle andre typer politikk – enten det er helsepolitikk, skolepolitikk, forskningspolitikk, distriktspolitikk, energipolitikk eller likestillingspolitikk – gå ut på å krenke individers rettigheter, og er derfor skadelige, både for de individer som rammes og for samfunnet som helhet.

Det er meget vanskelig å finne den mest absurde av disse ulike formene for politikk, men en sterk kandidat til å være den mest absurde politikken er antagelig likestillingspolitikken.

I Norge har vi en likestillinglov, og denne innebærer nå at lensmann Hartz i Modum krever at arrangørene av kommende skiflyvningsrenn i Vikersund også skal tillate kvinner å delta i rennet. (Vi sier som komikeren Jay Leno pleier å si når han kommenterer eksempler fra amerikanske politikeres gjøren og laden : ”I swear to God: I am not making this up”.)

Likestillingspolitikk går antagelig ut på at private bedrifter i forbindelse med ansettelser og lignende ikke selv kan bestemme hvem som skal kunne få jobben (eller delta). Politikken går med andre ord ut på at staten tvinger en virksomhet til å treffe andre valg enn den selv ville ha gjort. DLF tar selvsagt sterkt avstand fra en slik politikk. Vårt syn er at det er opp til virksomheten selv å bestemme betingelsene for dens virksomhet (så lenge den ikke krenker individers rettigheter).

Så lenge en virksomhet frivillig vil ansette en mindre dyktig mann enn en kvinne (eller motsatt), så har den all rett til dette. Vi mener altså at det er galt at virksomheter tvinges av staten til å ansette eller benytte personer som er mindre nyttige for virksomheten enn det ledelsen mener.

Ang skiflyvingsrennet, så mener vi at det er opp til arrangørene selv å bestemme hvem som skal få delta. Arrangørene sier at de ikke vil bry seg om pålegget fra lensmannen, og lensmannen sier at han da vil stanse rennet. Vi får snart (heøgen 21.-22. februar) se hva som vil skje.

Lensmannen har nok sitt på det tørre – hans likestillingskrav er nok hjemlet i lovverket, men vi våger å håpe at han tar opp denne saken kun for å vise hvor absurd likestillingspolitikk er.

En musikkvideo som glorifiserer Osama bin Laden og som inneholder bilder fra terroraksjonen mot USA 11. September er blit en hit blant unge mulsimer I England.

Sangen 'Dirty Kuffar' (som visstnok betyr Skitne Vantro), av rapperen Sheik Terra, raljerer mot Tony Blair og George Bush, og oppfordrer ale troende, dvs. all muslimer, til å ”kaste dem på ilden”. Videoen slutter med bilder fra når tårnene i WTC faller sammen og det høres latter i bakgrunnen.

Dett er en påminnelse om at krigen mot militant islam ikke kan vinnes hvis den bare føres militært, det trengs en bredere kampanje hvor det også fokuseres på Vestens verdier, de verdier som innebærer fornuft, individualisme, selvrealisering/egoisme og politisk frihet/markedsøkonomi/kapitalisme, verdier som er stikk i strid med alle de verdier religioner står for, og som er nødvendige for at et samfunn skal ha fred, harmoni og voksende velstand.

Men det interessante er at islamistene nå tror at de er i ferd med på tape militært. Et langt brev, skrevet av en jordansk terrorist og adressert til al Qaida er blitt beslaglagt fra en al Qaida-kurer. (Det er dog ikke bekreftet at brevet er autentisk.)

Brevets forfatter er fortvilet over at USA er så standhaftig i sin krig mot terrorismen, og brevskriveren sier i en fortvilet tone: "Our enemy is growing stronger day after day, and its intelligence information increases. By God, this is suffocation!".

Vi synes at dette gode nyheter.

Men de neste setninger viser at brevskriveren forstår den videre kampen: "We will be on the roads again. [De vil flykte fra Irak.] Souls will perish and blood will be spilled. This is, however, exactly what we want.”

"We have been hiding for a long time and now we are seriously working on preparing a media outlet to reveal the truth, enflame zeal and become an outlet for jihad in which the sword and the pen can turn into one."

Vestens ledere burde forstå at den ideologiske kampen er den viktigste. Dessverre er det ingen a dem som forstår dette.

Mer om dette brevet er tilgjengelig her.

Verneinteressene i Oslo får større makt enn tidligere, og det som da i enda større grad enn tidligere skal krenkes, er det enkelte individ.

NRK forteller i morges under overskriften "Bedre vern av kulturminner" at ”Verneinteressene i Oslo får større makt enn tidligere i forhold til utbyggingsinteressene.”

Artikkelen fortsetter: ”Det er en av konsekvensene når den store kulturminnemeldingen blir vedtatt i Oslo bystyre i morgen. Det sier både byantikvar Axel Mykleby og byutviklingsbyråd Grete Horntvedt. Bystyremeldingen om kulturminnevern i Oslo er den første i sitt slag.”

Ja, vi frykter at dette ikke blir den siste meldingen av dette slaget.

Alle mulige interesser får større og større innflydeler unntatt det enkelte individs interesser. Dette er kanskje ikke til å under seg over siden DLF er det eneste parti fullt og helt står på individets side.

DLF ønsker at hvert individ i full grad skal kunne styre seg selv og sin eiendom, og vi er imot alle krenkelser av den enkeltes rett til å styre seg selv, sin eiendom og sin inntekt.

Kun med individets frihet som grunnlag kan man ha et sivilisert, fredelig, harmonisk og velstående samfunn. Det eneste alternativ er en alles kamp mot alle hvor det enkelte individ ofres på fellesnyttens alter. Men hvis dagens individ-fiendtlige politikk fortsetter, vil det snart ikke være tenkende, kreative individer igjen, og vi vil være tilbake i barbariet. I motsetning til alle de andre partiene er DLF imot dette. Vi er tilhengere av vern av det som er det viktigste av alt: vi ønsker vern av individet!

I det siste er det blitt rimelig tydelig at man ikke har klart å finne masseødeleggelsesvåpen (MØV) i Irak, til tross for at president Bush og statsminister Blair la vekt på dette som en begrunnelse for krigen mot Irak våren 2003.

Flere kommentatorer konkluderer nå at Bush (og Blair) løy om dette, for eksempel lederskribenten i dagens Dagsavisen, og politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten 4/2. Stanghelles artikkel har tittelen ”Det store bedraget” og Stranghelle sier blant annet at ”Det som skulle legitimere Irak-krigen viser seg å være et gigantisk bedrag”.

Dette er feil. Enten lyver disse kommentatorene, eller så har de svært mangelfulle kunnskaper om temaet.

Kommentatorene sier altså at den eneste grunn USA og de allierte hadde for å gå til krig var at Irak hadde MØV. I den nevnte artikkel tar Stanghelle overhode ikke opp de andre årsakene til de alliertes krig for å avsette Saddam våren 2003.

Det er mange grunner til at kritikken mot Bush og Blair er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland – at Irak virkelig hadde MØV.

Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsøkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.

La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1-03. Ang spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var ”strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5.000 liter antrax.

Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortalte til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke fines bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted”.

Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.

Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa I februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem”.

Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV like overfor grupper av Iraks egen befolkning.

Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydelig klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.

Vi må heller ikke glemme at Golfkrigen 1991 sluttet med en våpenhvileavtale, og at i denne avtalen forpliktet Irak seg til å destruere sine MØV og å dokumentere dette overfor FNs inspektører. Irak la aldri frem noen slik dokumentasjon, og når FNs inspeksjoner ble sabotert av Saddam, hadde man all grunn til å tro at Irak virklig hedde MØV. Dessuten truet FN Irak med krig gang på gang, men siden FN kun er en prateklubb som ikke kan sette makt bak sine resolusjoner, hadde Saddam ingen grunn til å frykte at hans kontinuerlige sabotering av inspeksjonene ville føre til alvorlige konsekvenser. Det USA og de allierte gjorde når de gikk til krig mot Irak var kun å gjøre det som FN i en årrekke hadde truet med å gjøre.

Det var også flere andre grunner (enn Iraks besittelse av MØV) til krigen mot Irak. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til krigen. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og mengden terroraksjoner gikk kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes.

Det skulle være unødvendig å tilføye at det er de som påstår at Bush løy som lyver.

Mer om denne problemstillingen kan man finne i disse artiklene.

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=12034

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=12068

”Toppbyråkratene i Brussel tror at en egen EU-skatt vil gjøre unionen med populær.”

Sitatet har vi hentet fra Kjetil Wiedeswangs kommentar i Dagens Næringsliv i går. Bakgrunnene for forsaget er at dagens ordning, hvor de ulike lands myndigheter betaler inn til EU, er ”urettferdig”, dvs. at det ikke er noen fornuft bak hvert enkelt lands andel til EU: noen betaler mye og får lite igjen, og motsatt.

EU-byråkratene tror altså at løsningen er å innføre en ny skatt som skal komme til erstatning for de nasjonale bidragene. Skatten skal ifølge Wiedeswang enten være en egen EU-moms, en energiskatt, eller en bedriftsskatt beregnet ut fra omsetning.

Vi stiller oss meget undrende til et slikt forslag. Vi vil tro a t den som vil innføre en ny skatt fr å øke sin popularitet har noe problemer med bakkekontakten. Dessuten er det stor presedens for at når en ny skatt blir innført som erstatning for en tidligere skatt, en skatt som skal falle bort, så skjer det som regel at skatten ikke faller bort. Og at skatt blir ”urettferdig” skjer hele tiden; alle ordninger som består av ”gratis” (eller subsidierte) tjenester finansiert med skatt er urettferdige.

Løsningen er naturligvis å la folk få beholde de pengene de tjener slik at de kan bruke dem som de selv ønsker. Men dette vil resultere i full frihendel og en avvikling av byråkratiet, så dette kan nok ikke EU-toppene gå inn for. Men alle som er tilhengere av fred, frihet og velstand burde gå inn for dette.

DLF tar sterk avstand fra Israels utveksling med Hizbollah. Israel lot 429 fanger som satt i israelske fengsler dømt for kriminalitet eller terroristhandlinger, gå fri mot at Hizbollah lot Israel få levningene etter tre israelske soldater som var blitt drept noen år tidligere, og en kidnappet forretningsmann.

Etter vårt syn vil dette føre til øket terrorisme mot Israel. Israel bør uskadeliggjøre alle terrorister; å ha dem i fengsel er en dyr løsning, men den er bedre enn å ha dem gående løse. Man trenger ikke være synsk for å forutse at noen av disse frigitte 429 igjen vil iverksette voldelige aksjoner mot Israels innbyggere.

Vi tar sterk avstand fra alle forhandlinger med terrorister. Å forhandle med dem fører kun til at de blir oppmuntret. Kanskje vil forhandlinger løse en konkret krise, men på litt lengre sikt vil slik føre til flere aksjoner. Når terrorister vet at de kan oppnå noe ved kidnappinger, vil det etter hvert komme flere kidnappinger.

Den eneste måten å avvikle all terrorisme på er å uskadeliggjøre dagens terrorister, helst på billigst mulige måte, og så spre og følge i praksis de eneste ideer som er basis for et sivilisert samfunn: respekt for uindividers (lockeanske) rettigheter.

Dessverre har Sharons byttehandel oppmuntret terroristene, og vi kan i fremtiden vente enda flere terrorangrep mot sivile i Israel.

I de siste år har myndighetene fjernet noen av de bestemmelsene som har hindret nye flyselskaper i å komme med tilbud til kundene, og resultatet er blitt at det er dukket opp en rekke billige flyselskaper (Ryanair, Norwegian, m,fl.), og at flybilletter nå koster langt mindre enn de gjorde for bare noen få år siden.

Men naturligvis har ikke dette skjedd ved en full liberalisering, det er innen EU et villniss av reguleringer og støtteordninger som flyselskapene har måttet rette seg etter.

I de siste dager har vi fått en viss innsikt i dette. Ryanair har mottatt betydelige subsidier, og subsidiene har de mottatt i form av rabatt på landingsavgifter på enkelte flyplasser. (Dette for at de skulle unngå å benytte de store flyplassene og benytte mindre flyplasser isteden - dette er vel et distriktsutbyggingstiltak.) Nå har det vist seg at Ryanair er blitt en stor suksess, og nå krever EU at Ryanair skal betale tilbake en stor del av det de har mottatt i subsidier!

Så, det offentlige (i dette tilfelle de som har gitt Ryanair rabatt på flyplassavgiftene) gir subsidier, resultatet blir et annet enn politikerne og byråkratene hadde tenkt seg, og nå krever EU reelt sett en del av pengene – 35 millioner kroner – tilbake! (Den formelle grunnen er at Ryanair har fått fordeler som andre flyselskaper ikke har fått.) Resultatet vil bli høyere billettpriser for alle reisende. Dette er altså EUs politikk. Utrolig, men sant.

DLF er av den oppfatningen at alle ordninger med statlig eie/regulering/disponering av flyplasser må opphøre, og at alle ordninger med offentlige subsidier må opphøre. Vi mener at penger tilhører de som tjener dem, og at de også bør disponeres av de som tjener dem – og ikke av politikere og byråkrater. Dette innebærer at vi er motstandere av alle subsidie- og støtteordninger, og tilhenger av markedspriser overalt. Kun på en slik måte kan vi bli kvitt det kaoset som dette EU-eksemplet illustrerer.

=============

Her er linker til Aftenpostens artikler om saken.

http://www.aftenposten.no/reise/article.jhtml?articleID=722005

http://www.aftenposten.no/reise/article.jhtml?articleID=722153

http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article.jhtml?articleID=722689

http://www.aftenposten.no/reise/article.jhtml?articleID=722897

I dag sitter Steinar Lundeby for retten, og aktor la ned påstand om inndragning av 18 millioner kroner og ni års fengsel. Siden Lundeby nå sitter i fengsel og soner en dom på ni år for samme type forbrytelse, vil en ny dom på ni år kunne innebære at han må sitte i alt 18 år i fengsel. Siden drapsmenn vanligvis slipper ut etter å ha sonet 6-7 år i fengsel, kan man stille seg spørsmål om hva Lundeby har gjort som kan gjøre ham fortjent til en så streng straff.

Lundeby har gjort det som i aller størst grad er i strid med den norske folkesjelens oppfatning av rett og galt: han har ikke drept noen, han har ikke svindlet noen, han har ikke overfalt noen – slikt gir jo milde straffer i Norge. Det han har gjort er å smugle sprit.

DLF er tilhenger av frihandel, og med vårt politisk/økonomiske system vil begrepet ”smugling” forsvinne fra det daglige vokabular: frihandel innebærer at enhver kan ta med seg hva han måtte ønske av matvarer, maskiner, råvarer, drikkevarer, klær, DVD-plater, tobakk, etc. over landegrensene uten at staten har noe med det å gjøre.

Imidlertid vil vi ikke oppfordre noen til å bryte dagens lover, så vi kan i dag kun anmode om at Lundeby og andre som praktiserer frihandel i strid med dagens lovverk ilegges så milde straffer som mulig.

Den tyske billigkjeden Lidl er i ferd med å etablere seg i Norge, og siden de er vant til å drive forretning på en effektiv måte, fører dette til enkelte kollisjoner med norsk være- og tenkemåte.

Nå foretar Lidl ansettelser, og i media kan vi allerede se kritske reportasjer om dette. I en reportasje på Dagsrevyen sist lørdag ble det lagt vekt på to ting: Lidl krever at de ansatte skal gi Lild tillatelse til å undersøke deres vesker når de går for dagen, og de krever at de ansatte skal kunne overføres til andre avdelinger hvis de befinner seg inntil10 mil fra der den ansatte bor.

Dagsrevyen intervjuet også en fagforeningspamp, som hevdet at disse betingelsene er uakseptable.

Vårt syn er at siden det er frivillige avtaler, så har de involverte all rett til å inngå slike avtaler. Dessuten er handelsnæringen i Norge sterkt plaget av tyverier – slike koster bransjen innpå 2,5 milliarder kroner i året. Det har vist seg at butikkansatte står for en stor del av dette.

Og når mange arbeidstagere i Norge dagpendler langt mer enn 10 mil, så er dette ikke urimelige betingelser fra Lidl. Og selvfølgelig er det jo frivillig å begynne å jobbe hos Lidl. Og vi vil tro at med 100 000 arbeidsløse i Norge, så er det mange av disse som vil akseptere Lidls betingelser for å komme inn igjen i arbeidslivet.

Som vi tidligere har gitt uttrykk for er vi glade for at Lidl kommer. Dette vil føre til billigere varer for folk flest.