"Lederlønningene er for høye", sa statsminister Stoltenberg på TV-nyhetene i går, "og dette skal vi gjøre noe med: vi vil fremme et lovforslag om at ledernes lønninger skal vedtaes ikke av styret, men av generalforsamlingen".

Statsministeren snakker ikke kun om lønningene i statlige selskaper, han snakker om lønningene i private selskaper. Og regjeringen går ikke inn for at staten skal diktere lønnen, kun at staten skal diktere hvem i det private selskapet som skal bestemme lønnen.

Seks norsk toppintellektuelle ble lørdag spurt av Aftenposten om de ville ha underskrevet på det opprop mot islamisme som bl.a. Salman Rushdie, Aayan Hirsi Ali, Bernhard-Henry Levy og Irshad Manji har tatt initiativ til, og som vi her ga vår støtte til sist fredag.

Ingen av disse ville ha skrevet undere oppropet, og det er nesten sjokkerende å lese de feige og unnvikende begrunnelsene fra de som skulle stå i første rekke for å forsvare vår ytringsfrihet.

I går smalt det igjen, denne gangen i India, nærmere bestemt i den lille byen Varanesi. De som ble rammet var tilfeldige hinduer - ca 20 mistet livet, og de som sto bak var militante muslimer.

Dette er som alle vet ikke første gang militante muslimer står bak terroraksjoner mot tilfeldige sivile, dette har i de siste fem årene skjedd en rekke ganger; i New York, i Madrid, på Bali, i London, i Irak, i Israel, osv.

FrP fosser frem på meningsmålingene, og er på et par av dem Norges største parti. Og dette er ingen overraskelse.Hovedgrunnen er bråket omkring Muhammed-tegningene: folk oppfatter det slik at FrP har fått rett i sine standpunkter: FrP har i alle år advart mot en for ettergivende innvandringspolitikk, og FrP har alene kjempet for en sterkt begrenset innvandring - og folk flest oppfatter det nå i stadig større grad som om FrP har hatt rett i dette.

I går ble en tiltalt i en rettssak skutt og drept i Mysen sentrum. Drapsmannen var en person som i lang tid hadde fremsatt trusler mot den nå drepte. Drapet skjedde mens den nå drepte var på vei fra rettssalen og inn i en politibil under bevoktning av to politibetjenter.

Vanligvis publiserer vi her kommentarer om aktuelle hendeler, men i dette tilfellet vil vi la artikkelen om saken i Aftenposten stor sett tale for seg selv:

"Intet forsøkes i Norge før det har vist seg å være mislykket i Sverige". Vi kom til å tenke på dette ordspråket (selv om Sverige ikke inngår i saken) da vi i morges på TV2-nyhetene så at barneombudet foreslo å opprette enda et nytt register.

Bakgrunnen var en tragisk sak hvor en dagmamma hadde skadet et av de barna hun hadde påtatt seg å passe på. Barneombudets løsning var å opprette et register for dagmammaer: "nå er det tusenvis av dagmammaer i virksomhet, og vi [staten?] vet ingenting om dem".

“Det er borgerkrig i Irak. Vi mister 50-60 personer hver eneste dag". Dette sa tidligere statsminister Allawi i går, og enkelte vil gi ham rett.

Av de ulike former for sensur som finnes, er selv-sensur den mest selvødeleggende. Å sensurere seg selv, slik mange i Vesten gjør i dag i forhold til islam, er å akseptere at viktige friheter, som vi tidligere tok for gitt, ikke lenger finnes på sentrale områder, områder som var fullstendig ukontroversielle inntil for få år siden.

I sine forsøk på å finne årsaken til at FrP fosser frem på meningsmålingene, begynner nå kretser også utenfor FrP å ta opp på en seriøs måte den saken som mange forbinder med FrP, og som FrP hittil har stått alene om å ta opp: problemene forbundet med innvandring. (Ett eksempel ligger her.)

De fleste låser sin dør når de går hjemmefra. Dette for å hindre uvedkommende i å ta seg inn i leiligheten og evt. stjele ting som er det. Dørlåsen er altså en effektiv beskyttelse mot tyveri - dørlåsen er til for å beskytte det man eier - dørlåsens oppgave er i samsvar med eiendomsretten.

For en uke siden kommenterte vi den stadig økende aksept av dhimmi-status, en holdning som går ut på å gi avkall på egne verdier dersom de er i konflikt med islam for ikke å støte muslimer. Det tilfelle vi da kommenterte gjaldt Norge, men slike tendenser finnes også i USA.

29. mars skulle en studentgruppe assosiert med The Ayn Rand Institute (ARI) arrangere en debatt om ytringsfrihet ved New York University, og utgangspunktet var de famøse Muhammed-tegningene.